# Akademisk språk og stil

Akademisk språk er klart, entydig, nøkternt og objektivt. Idealet om objektivitet kan misforstås - at noe er «objektivt» betyr ikke nødvendigvis at man unnlater å ta stilling, men at man viser hva man bygger sine standpunkter på. Dette skiller argumentasjon fra såkalt «synsing».

Når man er uerfaren kan det være fristende å pynte på språket ved å bruke kompliserte uttrykksformer og fremmedord, men som regel er det bedre å unngå fremmedord når vanlige ord er like presise. Tenkere som har blitt klassikere, har gjerne en enkel og likefram stil. Nettopp derfor blir de lest av mange, uavhengig av tidens konvensjoner.

En del akademiske tekster er likevel – nødvendigvis – krevende å lese; dels fordi de presenterer spesialisert kunnskap og dels fordi påstander må belegges, blant annet med kildehenvisninger. For å få god lesbarhet må forfatteren derfor ofte legge en del arbeid i den språklige framstillingen.

# Stilnivå: Hvem skriver du for?

Hvor mye kan du forutsette at leseren allerede vet, og hvor mye må du forklare og definere? Skal du skrive for veilederen din, eller for «alle»?

Et vanlig råd er å legge seg et sted midt imellom, og skrive til en medstudent.

# Aktiv – passiv

Mange studenter og forskere bruker passiv form av verbet i sine tekster. Dette er noen ganger nødvendig, men for mye passiv gjør teksten tung å lese. Dessuten trekker passivkonstruksjoner ofte med seg andre problemer, for eksempel lange rekker av preposisjonsuttrykk, som her: «… undersøkelse av spørsmål om reduksjon i forekomsten av …»

Eksempel på passivkonstruksjon: Det foretas stadig nye undersøkelser ved instituttet på dette området.

Samme setning i aktiv form: Instituttet foretar stadig nye undersøkelser på dette området. Eller: Instituttets forskere gjør stadig nye undersøkelser på dette området. Eller enda enklere: Instituttet forsker stadig på dette området.

Hvis du bruker passiv form, skjuler du subjektet (den som handler) i setningen. Dette er vanlig å gjøre i beskrivelsen av forskningsmetoder der resultatene skal kunne reproduseres uavhengig av hvem som gjør undersøkelsen. Det er imidlertid en vanlig misforståelse å tro at en setning i passiv form er mer objektiv fordi man unngår ordet «jeg» eller «vi». Her, som ellers, er det fornuftig å variere. For mye passiv form blir tunglest, byråkratisk og ”mystifiserende”, men for mye aktiv form kan også bli slitsomt. Det er ikke alltid vi trenger å minnes om forskernes personer gjennom bruk av ”jeg” eller ”vi”.

Øvelse

Skriv om til mer direkte form:

  • X er preget av viktighet
  • Y kjennetegnes av pålitelighet
  • X medfører riktighet
  • Utføre forskning
  • Bedrive tenkning
  • Foreta en undersøkelse

# Kan jeg skrive ”jeg”?

I noen fag advares det sterkt mot å bruke ordet «jeg». Da kan du bli nødt til å skrive om, og bruke «man», «vi» eller passiv form. Men det er viktig å være klar over at det å bruke ordet «jeg» ikke er det samme som å være privat eller subjektiv. Her kan vi skille mellom et privat eller personlig «jeg» og det skrivende «jeg», altså forfatteren av teksten. Det å skrive "nå skal jeg redegjøre for … " er ikke et personlig utsagn. I de fleste fag vil det være uproblematisk å bruke forfatter-jeg’et i leserveiledninger. Dette virker mindre stivt enn å bruke ordet «man» om seg selv.

I de fleste vitenskapelige tekster er det også et forsker-jeg: personen(e) som har gjennomført studier og framskaffet resultatene. Når man skal redegjøre for forskningsprosessen er det i våre dager vanlig å bruke pronomenene «jeg» eller «vi».

Det private jeg’et, derimot, har ingen ting i en akademisk tekst å gjøre. Dette betyr ikke at du ikke kan sette ditt personlige preg på teksten, men at du gjør dette med de virkemidlene som de akademiske sjangrene tilbyr (for eksempel ved å velge interessante og viktige problemstillinger, overbevisning gjennom argumentasjon og ved bruk av gode eksempler).

Øvelse

Les noen sider fra en masteroppgave i ditt fag og merk av ordet «jeg». Identifiser hvilke forekomster som viser til henholdsvis forskerjeg’et, forfatter-jeg’et og det personlige jeg. For sammenligning, les en forskningsartikkel som bruker ordet «jeg», og utfør tilsvarende analyse. Hvordan var fordelingen i de to tekstene?

Husk! I en studentoppgave kan det være gode grunner til å bruke det personlige jeg; grunner som kan være mindre relevante i en forskningsartikkel.

# Å skape flyt

Det er mange måter å skape flyt i en tekst. Dette kalles gjerne for tekstbinding. Tekstbinding brukes til å skape de rette forventningene hos leseren: en «lesekontrakt» der leserens forventninger til oppgaven blir innfridd. Åpningen er spesielt viktig: den skal ikke love mer enn du kan holde, men heller ikke for lite. Kunsten er å vise at det som kommer er interessant, og at framstillingen er tilpasset innholdet. Nedenfor er noen eksempler på tekstbinding (NB: kategoriene er til dels overlappende):

  • Disposisjon: strukturert oversikt over innholdet
  • Leserveiledninger: tydeliggjør tekstens oppbygning. Hva kommer når, hva er hensikten med de ulike avsnittene osv. Eksempel: «Nå har jeg tatt for meg … I kommende avsnitt vil jeg …»
  • Mellomtitler: velg titler som gjenspeiler innholdet i de ulike avsnittene. Dette gir en ryddig og informativ oversikt.
  • Overganger: overgangene mellom ulike avsnitt og kapitler kan brukes til å hjelpe leseren videre, og skape de rette forventningene til det som skal komme.
  • Metakommentarer: forfatterens kommentarer til teksten. Eksempler: «som vi har sett …», «nå skal jeg gjøre rede for …», «som jeg argumenterer …»
  • Frampek, tilbakepek: minne om det som er sagt tidligere, foregripe det som skal komme. Poenget er å vise «hvor du vil» med det du skriver.
  • Oppsummering: peker på essensen i en seksjon og presiserer innholdet

Prinsippet for tekstbinding er å hjelpe leseren til å se sammenhengen i teksten. Et viktig kriterium for akademiske tekster er hensiktsmessig og tydelig avgrensning. Disposisjon og leserveiledninger tydeliggjør avgrensningen, og minner leseren på at forfatteren er bevisst sine valg. Eksempel: «Her kunne det vært relevant å ta for seg … men dette ligger utenfor oppgavens område [eller problemstilling]». «Det vil føre for langt å gå inn på …» osv.

En god oppgave innfrir forventningene som skapes i starten, og svarer på problemstillingen.

# Revidering av språk og stil

Revideringstips

For å skape distanse til det du har skrevet, finnes det ulike knep. For eksempel kan du gå gjennom teksten baklengs for å legge merke til hvilke ord og uttrykk du bruker litt for ofte. Når du leser teksten forfra, er det lett å hengi seg til selve resonnementet og innholdet. Lesing bakfra gjør det lettere å fokusere på ordvalg.

# Akademisk ordbruk

Tips – og noen vanlige feil

Muntlig språk, private betraktninger, småprat og sterke karakteristikker bør unngås i en akademisk tekst. For å få en ryddigere tekst kan det også hjelpe å kutte ut ord som ikke tilfører noe til resonnementet, for eksempel adjektiver, adverb og småord.

En god regel er å bruke vanlige ord som du er sikker på at du forstår. Unngå fremmedord dersom du kan bruke vanlige, norske ord som betyr det samme. Selv om en sensor ofte kan gjette seg fram til hva studenten ønsker å si, er det best å uttrykke seg presist.

Det finnes også enkelte vanlige ord som ofte brukes feil. Noen ganger brukes ordene til å si det motsatte av det de faktisk betyr. Dette kan bli ufrivillig komisk. Her er noen vanlige feil:

Arte seg - Utarte
At noe utarter, betyr at det går for langt; tar av og blir ustyrlig eller deformert. Vanligvis ønsker man å si at noe «arter seg». Det heter ikke «utarte seg».

Definere - Utdefinere Utdefinere betyr å definere noe «ut» av den relevante konteksten; det vil si å vise at noe er irrelevant, usaklig eller lignende. Det må altså ikke brukes som synonym til «definere».

Tillegge - Tilegne (seg)
Å tillegge betyr å tenke seg at noe har en egenskap (synonym: attribuere). Det er altså noe vi gjør mot andre.

Å tilegne (seg) er noe vi gjør med oss selv, for eksempel når vi tilegner oss bestemte ferdigheter. Det går ikke an å «tilegne» andre noe.

Vie seg til noe Uttrykket brukes ofte feil, og blandes av og til sammen med det å «egne seg» til noe.

Avskrekkende betyr å virke skremmende, noe som holder oss fra å gjøre noe. Avskrekkende betyr ikke «betryggende» eller «beroligende».

Ikke nødvendigvis - nødvendigvis ikke Disse uttrykkene blandes ofte sammen, men betydningen er nesten motsatt. «Ikke nødvendigvis» betyr at noe kan være tilfelle, men det er ikke sikkert. «Nødvendigvis ikke» betyr at det som påstås, ikke kan være slik.

I forhold til
Dette uttrykket har fått en voldsom utbredelse de seneste årene, og erstatter snart de fleste preposisjoner. I forhold til betyr at man sammenligner noe med noe annet, altså at noe står i forhold til, sammenlignes med noe annet (som det ikke er). Overdreven bruk av «i forhold til» gjør meningen uklar og språket flatt. Prøv å variere med mer presise preposisjoner, som: med hensyn til, når det gjelder, sammenlignet med, i forbindelse med osv.

Se flere eksempler på vanlige feil hos Språkrådet

Oppdatert: 2. juli 2020