Oppbygning av en oppgave

Her finner du en generell beskrivelse av de viktigste elementene i større oppgaver på bachelor- og masternivå. Kapittelstrukturen tar utgangspunkt i empiriske oppgaver, men den har også relevans for deg som skal skrive teoretisk oppgave. Husk at ulike fag har forskjellige krav til oppsett; undersøk hva som gjelder i ditt fagmiljø.

Når det gjelder innholdet i de ulike kapitlene, se også argumentere, redegjøre og drøfte

Sammendrag og forord

Sammendraget er ofte det første som blir lest. Her kan du vekke leserens interesse. Sammendraget skal gi et overblikk over hovedinnholdet, som hva du har undersøkt, forskningsspørsmål, funn og konklusjon, men det trenger ikke dekke alle aspekter ved oppgaven. Hovedsaken er å gi en god idé om hva oppgaven handler om.

Sammendraget skrives gjerne til slutt, når du vet hva du faktisk har skrevet. Det er likevel greit å ha et utkast å arbeide med underveis. Sammendrag kan være krevende å skrive, fordi du bare kan ta med hovedpoengene i arbeidet ditt. Nettopp derfor er det veldig nyttig å arbeide med sammendraget – da tvinges du til å finne ut hva du egentlig holder på med.

Forordet har ingen spesielle konvensjoner, men det er vanlig å takke veiledere, informanter og andre som har vært til hjelp og støtte under arbeidet. Dersom du har fått stipender eller hatt forskningsopphold skal disse instansene også takkes.

NB: Korte oppgaver trenger ikke sammendrag eller forord.

Innledning

Innledningen skal både gi oversikt over oppgaven som helhet og være en appetittvekker for leseren. Det kan være lurt å gå gjennom innledningen helt til slutt, slik at det blir god sammenheng mellom den og avslutningen (konklusjonen).

Tips:

En elegant vri er å bruke samme stilgrep på innledning og konklusjon, for eksempel et «bilde» som presenteres på én måte i innledningen, og som vender tilbake til i avslutningen, men denne gang med et annet – rikere eller annerledes – perspektiv.

Innledningen inneholder gjerne:

• Bakgrunn for valg av tema
• Avgrensning og problemstilling (forskningsspørsmål)
• Disposisjon over resten av oppgaven

Nedenfor skal vi se på disse elementene etter tur.

Bakgrunn

Bakgrunnen danner anslaget for oppgaven som helhet. Den skal gi et godt inntrykk, og overbevise leseren om hvorfor akkurat denne oppgaven er viktig. Samtidig bør den ikke være lengre enn det som er nødvendig.

Hva som er en relevant bakgrunn avhenger av faget og dets tradisjoner. Det kan dreie seg om historie, om tidligere forskning eller om det praktiske feltet. Det kan også dreie seg om en enkelt tekst, en tenker eller et bestemt problem.

Å skrive akademisk betyr ofte å diskutere med seg selv (eller en innbilt motstander). For å åpne diskusjonen kan du velge mellom forskjellige innganger. Du kan for eksempel:

• ta utgangspunkt i en aktuell sak
• beskrive et spesielt problem (case eller eksempel)
• vise at feltet mangler akkurat denne typen forskning ved å oppsummere tidligere forskning og/eller litteratur

Hvis faget tillater at du trekker inn egne interesser og erfaringer (som praktiker) er dette stedet å gjøre det. I resten av oppgaven bør du være forsiktig med å trekke inn egne erfaringer, særlig hvis de ikke er innsamlet på en systematisk måte.

Tips:

Ikke bruk for mye tid på bakgrunn og åpning før du er kommet godt i gang med hovedteksten! Det er helt greit å jobbe med flere deler samtidig.

Avgrensning og problemstilling

Noe av det første man må gjøre som forsker er å avgrense undersøkelsens område (tema, felt) og omfang (mengden informasjon). Ofte kan det ta lang tid å få avgrenset nok. Det kan virke merkelig at jo mer man avgrenser, jo mer spennende blir gjerne problemstillingen. Dette er fordi et smalere undersøkelsesområde gjør det mulig å gå mer i dybden, mens en svært omfattende problemstilling bare tillater en overflatisk behandling av temaet.

Tips:

Ta for deg det minste eller smaleste problemet som fortsatt er interessant. Du kan alltids utvide undersøkelsen hvis det blir nødvendig. Det motsatte – å begrense et prosjekt som har startet for vidt – er mye mer krevende.

Problemformuleringen leder deg framover i oppgaveskrivingen. Den kan gjerne formuleres som ett hovedspørsmål som konkretiseres i flere forskningsspørsmål, eller en hypotese som skal testes. En annen variant er å forme en tese/hovedpåstand som underbygges ved hjelp av lesninger og argumentasjon (vanlig i litteratur- og kulturfag). Dersom du arbeider i et frittstående prosjekt, kan du endre problemformulering underveis.

Hvordan vet vi at vi har laget en problemstilling? Først og fremst er en problemstilling – på samme måte som et forskningsspørsmål – noe som kan besvares. Hvis den ikke kan besvares, er det trolig snakk om et tema eller et felt. Se typiske fraser for problemformulering.

Hva gjør en problemformulering god?

• Bruk spørreord: hvordan, hvorfor, hvilke (faktorer, forhold) osv.
• Noen spørsmål er lukkende og gir konkrete/avgrensete svar. Andre egner seg til drøfting av ulike tolkninger etc.
  «Hva …?» er mer lukkende enn «hvordan … ».
  «Hvorfor» innebærer at du ser etter årsaksforklaringer (kausalitet). Dette stiller strenge krav til design og metode.
• Velg gjerne spørreord som åpner problemstillingen slik at du kan belyse temaet, for eksempel «På hvilken måte», «hva kjennetegner», eller «hvordan …».
• Prøv å sammenfatte problemstillingen i ett hovedspørsmål og eventuelle underspørsmål (to eller tre er som regel tilstrekkelig).

Disposisjon

En disposisjon er en oversikt over hovedpunktene i oppgaven. Den gjør strukturen tydelig, og hjelper deg å jobbe målrettet med emnet. Disposisjonen kan gjerne brukes som grunnlag for veiledning, særlig i startfasen. Noen ganger finner man ut at oppgaven må omstruktureres. Da er det lurt å arbeide med disposisjonen. En god disposisjon viser hvordan de ulike delene av oppgaven henger sammen. Ikke minst er den til god hjelp for leseren.

Disposisjonen over oppgaven kan gjerne komme på slutten av innledningen, men her er det ulike konvensjoner. Bruk skjønn: Hva tror du er greiest for leseren? Informasjon bør komme i rett tid – ikke for tidlig og ikke for sent.

Teorikapittel

Teorien i en empirisk oppgave skal belyse empirien på en spesiell – vitenskapelig – måte. Den skal få fram noe som hverdagsbetraktninger ikke gjør. Hovedhensikten med å presentere teori er å bruke den i analysen eller tolkningen av et datamateriale. Dette betyr at du ikke må redegjøre for teori som du ikke skal bruke til noe. Dette skaper falske forventninger hos leseren, og gir inntrykk av at du ikke har kommet i havn.

Ikke alle oppgaver har en egen teoridel. I IMRaD-modellen er det tidligere forskning som tar teoriens plass, som del av introduksjonen.

Hva slags teori bør du velge? Siden teorien danner et grunnlag for å analysere dataene, kan det være nyttig å velge teori som gjør det mulig å skille og plassere fenomener i ulike kategorier. Men det finnes også teori som får fram flere nyanser ved et fenomen enn det vi får gjennom hverdagslige betraktninger. Du kan altså velge å enten redusere kompleksiteten i datamaterialet, eller å utvikle det som i utgangspunktet virker enkelt.

Hvor mye tid og plass skal du bruke på teorikapitlet? Dette er et vanskelig spørsmål. Noen oppgaver bruker for mye plass på teori, og kommer ikke til hovedsaken: analysen og/eller drøftingen. Men det er også viktig å ha lest nok teori til å kunne vite hva du skal se etter når du samler inn data. Svaret må derfor bli at det er undersøkelsesområdet (datagrunnlaget) som avgjør. Noen undersøkelser krever lite teori, men legger desto mer vekt på metode, mens andre krever en del teori for å kunne foreta en spennende drøfting.

Metodekapittel

I mange forskningsartikler er metodedelen noe av det viktigste for å vurdere kvalitet og relevans. Det samme gjelder metodekapitlet i en empirisk oppgave. Dette kan også være et vanskelig kapittel å skrive, fordi det ikke alltid er klart hvilken «jobb» det skal gjøre. Et metodekapittel skal for eksempel ikke gjengi innholdet i fagets metodebøker. Dersom du har brukt intervju er det for eksempel ikke nødvendig å liste opp mange forskjellige typer forskningsintervju. Du trenger heller ikke redegjøre for forskjellene mellom kvantitative og kvalitative metoder, eller liste opp ulike typer validitet og reliabilitet.

Det du skal gjøre, er å vise hvordan dine valg av design og metode egner seg til å belyse/besvare ditt forskningsspørsmål, og hvilke vurderinger du har foretatt med hensyn til validitet (gyldighet) og reliabilitet (pålitelighet). ’Show, don’t tell’ – vis leseren hva du gjorde, og forklar hvordan og hvorfor. Da vil metodekapitlet sette de ulike delene av oppgaven i sammenheng, og det blir spennende å lese. I praksis betyr dette å demonstrere at du har forstått den praktiske betydningen av begrepene.

• Et godt metodekapittel forteller hva du har gjort i din undersøkelse, og forklarer valgene du har gjort. Hvordan samlet du inn data? Hva kan man forvente å finne ved å gjøre det på denne måten?
• Hva var rammene? Hvilke avveininger måtte tas? Hva oppnår du ved å bruke denne metoden?
• Vis hva du har gjort for å øke validiteten. Hva kan du si om reliabiliteten (påliteligheten) i datainnsamlingen? Hvordan vet du at du har undersøkt det du ønsket å undersøke? Hvilke slutninger kan trekkes på dette grunnlaget? Hvilke tolkninger er sikre, og hvilke er mer tentative? Hvilken overføringsverdi har resultatene? Kan du generalisere – hvorfor, hvorfor ikke?
• Hvordan har du analysert dataene? Hvordan konstruerte du eventuelle kategorier eller temaer?
• Svakheter og styrker ved metoden skal beskrives. Den ekstra gode oppgaven utmerker seg ved å kritisere sine valg og samtidig forsvare dem.

Analyse (resultater)

For at dataene i en empirisk oppgave skal bli til funn og resultater, må de analyseres, det vil si tolkes, kategoriseres og/eller kodes. Det er mange måter å gjøre dette på; konsulter metodelitteraturen i faget ditt. Analysen kan enten komme etter en presentasjon av datamateriale, eller presentasjon og analyse kan være integrert. I IMRaD-modellen kalles denne delen for resultater.

Sammen med drøftingen er analysen oppgavens høydepunkt. Her redegjør du for funn, og behandler disse på en systematisk – metodisk – måte. Leserens forventninger bygges opp i innledningen og gjennom redegjørelsene i teori- og metodekapitlet. Når funnene presenteres og analyseres skal disse forventningene innfris.

Å analysere betyr å skille mellom ulike elementer eller dimensjoner i et materiale – å skjelne likt fra ulikt. Når du skiller mellom fenomener, setter du teorien i arbeid. Men akkurat hvordan selve analysen skal se ut, er et kreativt arbeid med utgangspunkt i et gitt materiale. Det kan derfor ta tid å finne ut hvordan du best presenterer og organiserer funnene dine.

Hvordan skal analysen se ut?

Les gjerne andres oppgaver for eksempler på analyse. Godkjente masteroppgaver finner du i institusjonelle arkiver ved universiteter og høyskoler.

Det er viktig å velge analysekategorier som stemmer overens med teorien du bruker. Dersom du analyserer menneskelige handlinger, settes kanskje leserens følelser i sving. Samtidig med at følelsene engasjeres, skal analysen også kaste lys over det mer allmenne fenomenet slik at man forstår det på en ny (og bedre) måte.

NB

Ikke alle oppgaver har et eget kapittel for analyse: Det kan også være aktuelt å tolke og/eller analysere underveis.

Drøfting

I mange oppgaver er drøftingen (eller diskusjonen) det viktigste. Pass derfor på at du har tid og plass til å gjennomføre en skikkelig drøfting. Dette er din anledning til å vise at du har forstått betydningen av funnene dine, og at du kan bruke teorien på en selvstendig måte. Typiske oppgaver for en drøfting:

• Bringe sammen de ulike delene av oppgaven
• Belyse funn/analysetema/resultater ved hjelp av teori
• Utforske spenninger i ditt materiale
• Bruke argumenter og motargumenter
• Vurdere alternative forklaringer/tolkninger

Spør deg selv: Hva betyr det jeg har funnet? Hvordan vil jeg forklare det? Hva er implikasjonene for fagfeltet/profesjonen?

I en drøfting undersøker vi et fenomen fra flere perspektiver. Når du stiller spørsmål til det du har redegjort for, og vurderer ulike tolkninger, foretar du en drøfting. Her er noen få eksempler på aktuelle formuleringer:

• På den ene siden … og på den andre
• Men er det virkelig slik at … eller kan det også … ?
• Dersom x er tilfelle, vil det også kunne …
• I lys av x, kan det se ut til at …
• En annen, mulig forklaring kan være …
• I motsetning til tidligere studier, ser det ut til at …

Les mer om drøfting her.

Avslutning

Konklusjon eller oppsummering?

Avslutningen på en oppgave kan være av forskjellige slag: Noen oppgaver krever en konklusjon, mens andre kan greie seg med en oppsummering. Problemstillingen og forskningsspørsmålene er avgjørende.

Et forskningsspørsmål som er åpent stilt, kan ikke alltid besvares, men hvis spørsmålet kan besvares i bestemt form, må du konkludere. Konklusjonen skal altså svare på problemstillingen, men husk at en negativ konklusjon også er gyldig.

En god oppsummering gjentar de viktigste momentene fra oppgaven, ikke minst drøftingen, men sier dem på en ny måte, for eksempel ved å sette dem inn i en større sammenheng eller perspektiv.

Tips til perspektivering

Under arbeidet med oppgaven kan det ha det dukket opp nye problemstillinger og interessant litteratur som du kunne ha fulgt opp, men som falt utenfor rammen av prosjektet. Her er noen forslag til hvordan du kan vise til det du ikke har kunnet gå inn på:

• Pek på nye problemstillinger som du har kommet over gjennom arbeidet
• Vis til hvordan andre har belyst temaet i en annen kontekst
• Om andre har kommet fram til andre konklusjoner enn du selv, kan dette gi ideer om nye måter å se problemet på
• Ta fatt i ubesvarte spørsmål fra ditt eget prosjekt, og pek på mulig oppfølging og nye, potensielle prosjekter

Oppgaven «biter seg selv i halen»

Det skal være god sammenheng mellom innledningen og avslutningen, slik at temaer og spørsmål som reises i innledningen kan gjenfinnes i avslutningen. Dersom det viser seg at oppgaven likevel ikke har berørt et tema som du skrev om i innledningen, må det heller strykes. En elegant måte å strukturere teksten på er å bruke samme bilde, case eller fortelling i begynnelsen og slutten. Når dette bildet vender tilbake i avslutningen, har det fått en ny betydning gjennom innsiktene og erkjennelsen som har oppstått i løpet av skrivearbeidet.

Lykke til!