# Argumentasjon i tekst

Å argumentere er en av de grunnleggende tingene vi kan gjøre med språket. Overalt hvor folk snakker finner vi argumentasjon. Å argumentere er å hevde noe og å forsøke å få andre til å gå med på det vi hevder gjennom å framføre grunner for å hevde det. Argumentasjonen utgjør et resonnement som består av

  1. Et synspunkt, en påstand, noe vi argumenterer for
  2. Et argument, noe vi argumenterer med
  3. Et utsagn som knytter sammen synspunktet og argumentet

Utsagnet som binder sammen synspunkt og argument gjør at vi skjønner hvorfor argumentet fungerer. Utsagnet er et argument for at synspunkt og argument henger sammen.

Eksempel

«Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.»
Motargumentasjon: «Det er du som lager middag denne uken. Jeg har eksamen neste uke. Det avtalte vi jo.»

Denne korte samtalen kan vi analysere. Vi kan si at synspunkt står mot synspunkt. Den ene har synspunktet: Du skal lage middag. Den andre har synspunktet: Nei, du skal lage middag. Problemstillingen er: Hvem skal lage middag?

Så ser vi på argumentasjonen. Den ene sier: «Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.» Her kan vi oppfatte «Jeg laget middag i går» som et argument, dvs. som et utsagn som har den funksjonen at det skal støtte eller underbygge et annet utsagn, her utsagnet: «Det er din tur til å lage middag i dag». Umiddelbart høres det ikke ut som et dårlig argument. Hvorfor ikke?

Grunnen til at «Jeg laget middag i går» er et brukbart argument, kan vi få fram hvis vi sier at det ligger et usagt eller usynlig argument under eller bak det som blir sagt, f.eks.: «Her i huset lager vi middag annen hver dag» eller «Vi fordeler middagslagingen mellom oss» eller lignende. Hvis det er riktig, så er det rimelig å si «Jeg laget middag i går» hvis det vi vil fram til er «og derfor skal ikke jeg lage middag i dag, så det skal du». Resonnementet kan settes opp slik: Her i huset lager vi middag annenhver dag. Jeg laget middag i går. Altså: Du skal lage middag i dag.

Man kan si at «Her i huset lager vi middag annen hver dag» er en regel om fordelingen av middagslaging. Det er denne regelen som trer i kraft, og som det indirekte vises til, når den ene parten i denne diskusjonen bruker argumentet «Jeg laget middag i går». Men man kunne spørre: Gjelder regelen alltid og uten unntak? «Her i huset lager vi middag annen hver dag, med mindre situasjonen er spesiell, f.eks. at en av oss skal ta eksamen snart». Det er dette unntaket fra hovedregelen eller tilleggsregel om middagslaging under spesielle omstendigheter slik som eksamensinnspurt som motparten i vår samtale indirekte viser til når hun/han bruker argumentet: «Jeg har eksamen neste uke».  Resonnement: Den som snart har eksamen, skal slippe å lage middag. Jeg har eksamen neste uke. Altså: Jeg skal ikke lage middag, så det skal du.

Hun/han føyer til: «Det avtalte vi jo». Er det også et argument? Et argument for hva? Det er neppe et argument for «Jeg har eksamen neste uke» - det er ikke dét de har avtalt. Det kunne være et argument for «Det er du som lager middag denne uken». Han/hun kunne argumentert slik: «Du skal lage middag denne uken. Det avtalte vi jo», underforstått: «Avtaler skal holdes» eller «En avtale er en avtale». Men kanskje det beste her er å oppfatte «Det avtalte vi jo» som et argument for «Ettersom jeg har eksamen neste uke, lager du middag denne uken». Det var det de avtalte. Og en avtale er en avtale. «Når avtalte vi det?», kan vi tenke oss at samtalen fortsetter. Da trengs flere argumenter.

En analyse av denne korte samtalen over kan gjøres mer nøyaktig og omfattende enn det vi har gjort. (Vi kan f.eks. spørre: Er det riktig at «Jeg laget middag i går»; hvis det ikke er riktig, duger det ikke som argument). Men det er ikke nødvendig. Poenget er: Vi kan øve oss i å oppfatte hva det er som foregår når vi støter på argumentasjon. Hva argumenteres det for? Hva er argumentene? Hva er grunnen til at disse argumentene fungerer godt, eventuelt ikke fungerer så godt, eller ikke fungerer i det hele tatt?

Som student skal du skal både lese og skrive argumenterende tekster. Å tenke over hvordan argumentasjonen fungerer i de tekstene du leser, er derfor en viktig side ved det å lese dem. Når du får tak i hvordan forfatteren argumenterer i teksten, får du et bedre grep om hva hun eller han egentlig sier, og samtidig trener du opp evnen til å ta stilling til det du leser.

# Toulmins argumentasjonsmodell

Å se etter argumentasjonen i en tekst er altså å stille en viss type spørsmål til teksten.

Spørsmål 1: hovedpåstand

Hva er synspunktet i teksten? Hva er det forfatteren hevder? Hva er det forfatteren argumenterer for? Synspunktet kan kalles standpunktet, påstanden, eller hovedpåstanden. Forfatteren diskuterer seg frem til et synspunkt, som fremføres til slutt. Synspunktet kan derfor også kalles for konklusjonen.

En vanlig framstilling er som følger: Synspunktet kommer fram tidlig («Jeg vil argumentere for»), så kommer argumentasjonen; diskusjonen, drøftingen, analysen, gjennomgangen, og til slutt kommer synspunktet igjen, nå som en konklusjon: «Vi kan på bakgrunn av dette konkludere med …», «Som jeg har vist i det foregående …».

Spørsmål 2: argumenter

Hva er argumentene i teksten? Hvordan underbygger forfatteren synspunktene sine? Hva er det forfatteren argumenterer med?

Et argument som underbygger et synspunkt kalles også for belegg: Hva slags belegg har forfatteren for å hevde dette? eller dokumentasjon: Hvordan dokumenterer forfatteren synspunktet sitt?

Spørsmål 3: relevans

Hva er de underliggende eller bakenforliggende antakelsene som ligger til grunn for at disse argumentene faktisk kan brukes til å støtte dette synspunktet? Hva er det som gjør at argumentene fremstår som relevante i sammenhengen?

Det som knytter sammen et argument og et synspunkt, slik at forbindelsen fungerer argumentativt kalles for argumentets hjemmel. Et annet ord for dette er undersøkelsesmetode. I eksempelet over om middagslaging fant vi hjemmelen i utsagnet «en avtale er en avtale» (som var underforstått eller implisitt, men nødvendig for at argumentasjonen skulle fungere).

Eksempler

I en litteraturvitenskapelig artikkel kan hjemlene eller undersøkelsesmetodene være slikt som «Det er tillatt å trekke inn opplysninger om forfatteren når vi analyserer dikt», «Et dikts betydning er ikke bundet til det øyeblikket det ble skrevet, men kan også være knyttet til historiske forhold før og etter at det ble skrevet.»

I en lingvistisk undersøkelse av sammenhengen mellom alder og uttale, kan det være f.eks. «Når en rekke studier peker i retning av en nær sammenheng mellom alder og uttale, er det grunn til å feste lit til resultatene.»

I faglige (akademiske, vitenskapelige) tekster vil ofte hjemlene/undersøkelsemetodene peke mot generelle antakelser, eller grunnprinsipper i det aktuelle faget. Felles for alle fag er hjemler av typen «Forskning bygger på tidligere forskning».

Hva slags motargumenter eller innvendinger kan du tenke deg? Tar forfatteren hensyn til motargumenter? Drøfter forfatteren for og mot, før hun/han konkluderer? Eller argumenterer forfatteren ensidig for sitt syn, og trekker bare inn momenter som støtter dette synet? Forfatteren bruker en metode, men hvordan begrunnes valg av metode? Forfatteren bygger på et tallmateriale, men er materialet stort nok? Representativt nok? Forfatteren bygger på intervjuer, men er det mange nok intervjuer? Er intervjuene grundige nok? Trekkes det mer vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av materialet enn det er belegg for?

Når du spør om bruken av en metode er godt nok begrunnet, spør du etter metodens ryggdekning. Slik ryggdekning kan du etterlyse flere steder. Når du spør etter hva slags ryggdekning et synspunkt har, så er det det samme som å spørre hva slags argumenter som støtter synspunktet eller hva slags belegg det er for synspunktet. For hvert enkelt argument kan du spørre: Hva er det som støtter dette argumentet, hva er dette argumentets ryggdekning? Termen ryggdekning blir imidlertid ofte reservert for spørsmålet om hva som er hjemmelens (undersøkelsesmetodens) ryggdekning. Hva som bygger på hva i en slik argumentasjon kan være utfordrende å holde oversikt over.

Hva slags styrkemarkør fremføres synspunktet med? Styrkemarkører kan du se etter i formuleringen av argumentene. Hvis argumentene inneholder modererende uttrykk som «trolig», «kanskje», «i de fleste tilfeller», «en del studier viser» , så kan du kritisere et synspunkt dersom det fremføres uten en styrkemarkør som tar hensyn til disse modifikasjonene. Du kan si: «Forfatteren hevder mer enn hun har belegg for». En slik kritikk kan du også komme med dersom du kjenner til andre studier enn dem forfatteren viser til, og disse studiene peker i en annen retning enn det synspunktet forfatteren hevder. Da kan du si: «Forfatteren burde tatt hensyn til disse studiene. Å hevde det hun hevder er mer problematisk enn hun gir inntrykk av».
Husk! Jo sterkere kritikk du retter mot en tekst, jo bedre må du begrunne kritikken din.

Argumentasjonen i en akademisk tekst er ofte kompleks. En tilnærmet fullstendig analyse av argumentasjonen kan fort bli svært omfattende. Det gjelder derfor å forenkle - i alle fall til å begynne med. Da kan du holde deg til noen få hovedspørsmål som du stiller til teksten, og så ser du hvor langt du kommer med det.

Toulmins argumentasjonsmodell

Spørsmålene over kan samles til en spørremetode kalt Toulmins argumentasjonsmodell.
Spør:

  1. Hva er hovedpåstanden til forfatteren?
  2. Hva er argumentene hennes, og hvordan dokumenterer hun påstanden sin?
  3. Hvilke undersøkelsemetoder bruker forfatteren?
  4. Har forfatteren selv innvendinger i forhold til valg av undersøkelsesmetode?
  5. Hvilken ryggdekning har metoden (på tross av innvendingene hun har pekt på)?
  6. Hvilken styrkemarkør mener forfatteren at argumentene har?

Ved å analysere argumentasjonen i sentrale tekster vil du få en systematisk oversikt over hvordan forfatteren argumenterer, om argumentene virker holdbare og eventuelle svakheter i teksten.

Oppdatert: 19. oktober 2020