S&S » Skriving » Språk og stil
Skriv ut

Språk og stil

Akademisk språk bør være klart, entydig, nøkternt og objektivt. «Objektivt» betyr ikke at man unnlater å ta stilling, men at man viser hvilket grunnlag man bygger sine standpunkter på (belegg). Når man er uerfaren kan det være fristende å pynte på språket ved å bruke kompliserte uttrykksformer og fremmedord, men som regel er det bedre å unngå fremmedord når vanlige ord er like presise. Tenkere som har blitt klassikere, har gjerne en enkel og likefram stil. Nettopp derfor blir de lest av mange, uavhengig av tidens konvensjoner. 

En del akademiske tekster er likevel – nødvendigvis – krevende å lese; dels fordi de presenterer spesialisert kunnskap og dels fordi påstander må belegges, blant annet med kildehenvisninger. For å få god lesbarhet må forfatteren derfor ofte legge en del arbeid i den språklige framstillingen. 

Stilnivå: Hvem skriver du for?

Hvor mye kan du forutsette at leseren allerede vet, og hvor mye må må du forklare og definere? Skal du skrive for veilederen din, eller for «alle»?

Et vanlig råd er å legge seg et sted midt imellom, og skrive til en medstudent.  

Aktiv – passiv

Mange studenter og forskere bruker passiv form av verbet i sine tekster. Dette er noen ganger nødvendig, men for mye passiv gjør teksten tung å lese. Dessuten trekker passivkonstruksjoner ofte med seg andre problemer, for eksempel lange rekker av preposisjonsuttrykk, som her: «… undersøkelse av spørsmål om reduksjon i forekomsten av …»

Eksempel på passivkonstruksjon: Det foretas stadig nye undersøkelser på dette området av instituttet.

Samme setning i aktiv form: Instituttet foretar stadig nye undersøkelser på dette området. Eller: Instituttets forskere gjør stadig nye undersøkelser på dette området.

Eller: Instituttet forsker stadig på dette området.

Hvis du bruker passiv form skjuler du subjektet (den som handler) i setningen. En vanlig misforståelse er at en passiv setning er mer objektiv fordi man unngår ordet «jeg» eller «vi». Her, som ellers, er det fornuftig å variere. For mye passiv form blir tunglest, byråkratisk og ”mystifiserende”, men for mye aktiv form kan også bli slitsomt. Det er ikke alltid vi trenger å minnes om forskernes personer gjennom bruk av ”jeg” eller ”vi”.

Øvelse

Skriv om til mer direkte form:   

  • X er preget av viktighet
  • Y kjennetegnes av pålitelighet
  • X medfører riktighet 
  • Utføre forskning
  • Bedrive tenkning 
  • Foreta en undersøkelse

Kan jeg skrive ”jeg”?

I noen fag advares det sterkt mot å bruke ordet «jeg». Da kan du bli nødt til å skrive om, og bruke «man», «vi» eller passiv form. Men det er viktig å være klar over at det å bruke ordet «jeg» ikke er det samme som å være privat eller subjektiv. Her kan vi skille mellom et privat eller personlig «jeg» og det skrivende «jeg», altså forfatteren av teksten. Det å skrive «nå skal jeg redegjøre for … » er ikke et personlig utsagn. I de fleste fag vil det være uproblematisk å bruke forfatter-jeg’et i leserveiledninger. Dette virker mindre stivt enn å bruke ordet «man» om seg selv.

I de fleste vitenskapelige tekster er det også et forsker-jeg: personen(e) som har gjennomført studier og framskaffet resultatene. Når man skal redegjøre for forskningsprosessen er det i våre dager vanlig å bruke pronomenene «jeg» eller «vi».

Det private jeg’et, derimot, har ingen ting i en akademisk tekst å gjøre. Dette betyr ikke at du ikke kan sette ditt personlige preg på teksten, men at du gjør dette med de virkemidlene som de akademiske sjangrene tilbyr (for eksempel ved å velge interessante og viktige problemstillinger, overbevisning gjennom argumentasjon og ved bruk av gode eksempler). 

Øvelse

Les noen sider fra en masteroppgave i ditt fag og merk av ordet «jeg». Identifiser hvilke forekomster som viser til henholdsvis forskerjeg’et, forfatter-jeg’et og det personlige jeg. For sammenligning, les en forskningsartikkel som bruker ordet «jeg», og utfør tilsvarende analyse. Hvordan var fordelingen i de to tekstene? 

Husk! Studentoppgaver kan ha noen gode grunner til å bruke det personlige jeg; grunner som kan være mindre relevante i en forskningsartikkel.  

Sist oppdatert: 29. august 2014

Til toppen