S&S » Lesing » Argumentasjon i tekst
Skriv ut

Argumentasjon i tekst

Å argumentere er en av de grunnleggende tingene vi kan gjøre med språket. Overalt hvor folk snakker finner vi argumentasjon. Å argumentere er å hevde noe og å forsøke å få andre til å gå med på det vi hevder gjennom å framføre grunner for å hevde det. Argumentasjonen utgjør et resonnement som består av

  1. Et synspunkt, en påstand, noe vi argumenterer for
  2. Et argument, noe vi argumenterer med
  3. Et utsagn som knytter sammen synspunktet og argumentet

Utsagnet som binder sammen synspunkt og argument gjør at vi skjønner hvorfor argumentet fungerer. Utsagnet er et argument for at synspunkt og argument henger sammen.

EKSEMPEL
«Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.»
Motargumentasjon: «Det er du som lager middag denne uken. Jeg har eksamen neste uke. Det avtalte vi jo.»

Denne korte samtalen kan vi analysere. Vi kan si at synspunkt står mot synspunkt. Den ene har synspunktet: Du skal lage middag. Den andre har synspunktet: Nei, du skal lage middag. Problemstillingen er: Hvem skal lage middag?

Så ser vi på argumentasjonen. Den ene sier: «Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.» Her kan vi oppfatte «Jeg laget middag i går» som et argument, dvs. som et utsagn som har den funksjonen at det skal støtte eller underbygge et annet utsagn, her utsagnet: «Det er din tur til å lage middag i dag». Umiddelbart høres det ikke ut som et dårlig argument. Hvorfor ikke? 

Grunnen til at «Jeg laget middag i går» er et brukbart argument, kan vi få fram hvis vi sier at det ligger et usagt eller usynlig argument under eller bak det som blir sagt, f.eks.: «Her i huset lager vi middag annen hver dag» eller «Vi fordeler middagslagingen mellom oss» eller lignende. Hvis det er riktig, så er det rimelig å si «Jeg laget middag i går» hvis det vi vil fram til er «og derfor skal ikke jeg lage middag i dag, så det skal du». Resonnementet kan settes opp slik: Her i huset lager vi middag annenhver dag. Jeg laget middag i går. Altså: Du skal lage middag i dag.

Man kan si at «Her i huset lager vi middag annen hver dag» er en regel om fordelingen av middagslaging. Det er denne regelen som trer i kraft, og som det indirekte vises til, når den ene parten i denne diskusjonen bruker argumentet «Jeg laget middag i går». Men man kunne spørre: Gjelder regelen alltid og uten unntak? «Her i huset lager vi middag annen hver dag, med mindre situasjonen er spesiell, f.eks. at en av oss skal ta eksamen snart». Det er dette unntaket fra hovedregelen eller tilleggsregel om middagslaging under spesielle omstendigheter slik som eksamensinnspurt som motparten i vår samtale indirekte viser til når hun/han bruker argumentet: «Jeg har eksamen neste uke».  Resonnement: Den som snart har eksamen, skal slippe å lage middag. Jeg har eksamen neste uke. Altså: Jeg skal ikke lage middag, så det skal du.

Hun/han føyer til: «Det avtalte vi jo». Er det også et argument? Et argument for hva? Det er neppe et argument for «Jeg har eksamen neste uke» – det er ikke dét de har avtalt. Det kunne være et argument for «Det er du som lager middag denne uken». Han/hun kunne argumentert slik: «Du skal lage middag denne uken. Det avtalte vi jo», underforstått: «Avtaler skal holdes» eller «En avtale er en avtale». Men kanskje det beste her er å oppfatte «Det avtalte vi jo» som et argument for «Ettersom jeg har eksamen neste uke, lager du middag denne uken». Det var det de avtalte. Og en avtale er en avtale. «Når avtalte vi det?», kan vi tenke oss at samtalen fortsetter. Da trengs flere argumenter.

En analyse av denne korte samtalen over kan gjøres mer nøyaktig og omfattende enn det vi har gjort. (Vi kan f.eks. spørre: Er det riktig at «Jeg laget middag i går»; hvis det ikke er riktig, duger det ikke som argument). Men det er ikke nødvendig. Poenget er: Vi kan øve oss i å oppfatte hva det er som foregår når vi støter på argumentasjon. Hva argumenteres det for? Hva er argumentene? Hva er grunnen til at disse argumentene fungerer godt, eventuelt ikke fungerer så godt, eller ikke fungerer i det hele tatt?

Som student skal du skal både lese og skrive argumenterende tekster. Å tenke over hvordan argumentasjonen fungerer i de tekstene du leser, er derfor en viktig side ved det å lese dem. Når du får tak i hvordan forfatteren argumenterer i teksten, får du et bedre grep om hva hun eller han egentlig sier, og samtidig trener du opp evnen til å ta stilling til det du leser.

Stephen Toulmins argumentasjonsmodell

Å se etter argumentasjonen i en tekst er altså å stille en viss type spørsmål til teksten. Spør:

Hva er synspunktet i teksten? Hva er det forfatteren hevder? Hva er det forfatteren argumenterer for? Synspunktet kan kalles standpunktet, påstanden, eller hovedpåstanden. Forfatteren diskuterer seg frem til et synspunkt, som fremføres til slutt. Synspunktet kan derfor også kalles for konklusjonen. Det er vanlig å kombinere: Synspunktet kommer fram tidlig («Jeg vil argumentere for»), så kommer argumentasjonen; diskusjonen, drøftingen, analysen, gjennomgangen, og til slutt kommer synspunktet igjen, nå som en konklusjon: «Vi kan på bakgrunn av dette konkludere med…», «Som jeg har vist i det foregående…». Hva er argumentene i teksten? Hvordan underbygger forfatteren synspunktene sine? Hva er det forfatteren argumenterer med? Et argument som underbygger et synspunkt kalles også for belegg: Hva slags belegg har forfatteren for å hevde dette? eller dokumentasjon: Hvordan dokumenterer forfatteren synspunktet sitt?

Hva er de underliggende eller bakenforliggende antakelsene som ligger til grunn for at disse argumentene faktisk kan brukes til å støtte dette synspunktet? Hva er det som gjør at argumentene fremstår som relevante i sammenhengen?

Det som knytter sammen et argument og et synspunkt, slik at forbindelsen fungerer argumentativt kalles for argumentets hjemmel. Et annet ord for dette er undersøkelsesmetode. I eksempelet over om middagslaging fant vi hjemmelen i utsagnet «en avtale er en avtale» (som var underforstått eller implisitt, men nødvendig for at argumentasjonen skulle fungere). I en litteraturvitenskapelig artikkel kan hjemlene eller undersøkelsesmetodene være slikt som «Det er tillatt å trekke inn opplysninger om forfatteren når vi analyserer dikt», «Et dikts betydning er ikke bundet til det øyeblikket det ble skrevet, men kan også være knyttet til historiske forhold før og etter at det ble skrevet.» I en lingvistisk undersøkelse av sammenhengen mellom alder og uttale, kan det være f.eks. «Når en rekke studier peker i retning av en nær sammenheng mellom alder og uttale, er det grunn til å feste lit til resultatene.» I faglige (akademiske, vitenskapelige) tekster vil ofte hjemlene/undersøkelsemetodene peke mot generelle antakelser, eller grunnprinsipper i det aktuelle faget. Felles for alle fag er hjemler av typen «Forskning bygger på tidligere forskning».

Hva slags motargumenter eller innvendinger kan du tenke deg? Tar forfatteren hensyn til motargumenter? Drøfter forfatteren for og mot, før hun/han konkluderer? Eller argumenterer forfatteren ensidig for sitt syn, og trekker bare inn slik forskning og slik empiri (funn, data) som støtter dette synet? Forfatteren bruker en metode, men begrunnes det godt nok om denne metoden er den beste? Forfatteren bygger på et tallmateriale, men er materialet stort nok? Representativt nok? Forfatteren bygger på intervjuer, men er det mange nok intervjuer? Er intervjuene grundige nok? Trekkes det mer vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av materialet enn det er belegg for?

Når du spør om bruken av en metode er godt nok begrunnet, spør du etter metodens ryggdekning. Slik ryggdekning kan du etterlyse flere steder. Når du spør etter hva slags ryggdekning et synspunkt har, så er det det samme som å spørre hva slags argumenter som støtter synspunktet eller hva slags belegg det er for synspunktet. For hvert enkelt argument kan du spørre: Hva er det som støtter dette argumentet, hva er dette argumentets ryggdekning? Termen ryggdekning blir imidlertid ofte reservert for spørsmålet om hva som er hjemmelens (undersøkelsesmetodens) ryggdekning. Hva som bygger på hva i en slik argumentasjon kan være utfordrende å holde oversikt over!

Hva slags styrkemarkør fremføres synspunktet med? Styrkemarkører kan du se etter i formuleringen av argumentene. Hvis argumentene inneholder modererende uttrykk som «trolig», «kanskje», «i de fleste tilfeller», «en del studier viser» , så kan du kritisere et synspunkt dersom det fremføres uten en styrkemarkør som tar hensyn til disse modifikasjonene. Du kan si: «Forfatteren hevder mer enn hun har belegg for». En slik kritikk kan du også komme med dersom du kjenner til andre studier enn dem forfatteren viser til, og disse studiene peker i en annen retning enn det synspunktet forfatteren hevder. Da kan du si: «Forfatteren burde tatt hensyn til disse studiene. Å hevde det hun hevder er mer problematisk enn hun gir inntrykk av»
Husk! Jo sterkere kritikk du retter mot en tekst, jo bedre må du begrunne kritikken din.

Argumentasjonen i en akademisk tekst er ofte kompleks. En tilnærmet fullstendig analyse av argumentasjonen kan fort bli svært omfattende. Det gjelder derfor å forenkle – i alle fall til å begynne med. Da kan du holde deg til noen få hovedspørsmål som du stiller til teksten, og så ser du hvor langt du kommer med det.

OPPGAVE

Spørsmålene over kan du samle til en spørremetode (vi kaller metoden Toulmins argumentasjonsmodell).
Spør:

  1. Hva er hovedpåstanden til forfatteren?
  2. Hva er argumentene hennes, og hvordan dokumenterer hun påstanden sin?
  3. Hvilke undersøkelsemetoder bruker forfatteren?
  4. Har forfatteren selv innvendinger i forhold til valg av undersøkelsesmetode?
  5. Hvilken ryggdekning har metoden (på tross av innvendingene hun har pekt på)?
  6. Hvilken styrkemarkør mener forfatteren at argumentene har?

Når du har utført grundige søk til oppgaven du skal skrive kan du bruke argumentajonsmodellen til å analysere argumentasjonen i sentrale tekster du leser. Dette vil gi deg en mer systematisk oversikt over hvordan forfatteren argumenterer, og om argumentene hun/han kommer med holder, eller om du ser svakheter i teksten.

Argumenterende tekster

Ikke alle tekster er argumenterende tekster, heller ikke blant de akademiske sjangrene. En leksikonartikkel er først og fremst informativ. Den gir informasjon om noe, men den argumenterer ikke for noe. 

Mange av de tekstene du leser er argumenterende tekster. De argumenterer for noe. Ofte sier forfatteren klart fra om hva det er hun eller han argumenterer for.

Eksempel fra en artikkel i litteraturvitenskap: 

I min lesning av diktet ‘Död amazon’ vil jeg argumentere for at diktspråket rommer en kompleks og fortettet temporalitet som vanskelig lar seg forene med den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken. (Ellen Mortensen, “En ubestemmelig død: Mimesis og temporalitet i Hjalmar Gullbergs ‘Död amazon’”, Agora. Journal for metafysisk spekulasjon, 4/00-01, 140-154; s. 140.)

Vi legger merke til følgende:

Forfatteren sier «vil jeg argumentere for». Det som følger er da det synspunktet eller den påstanden det skal argumenteres for, her «at diktspråket [i diktet ‘Död amazon’] rommer en kompleks og fortettet temporalitet (osv.)». Andre måter å markere hva som er hovedsynspunktet eller hovedpåstanden på, er «Tesen i denne artikkelen er…», «Jeg vil hevde at», «Min påstand i det følgende er at…». Det kan sies på mange måter. Dessuten blir det ikke alltid sagt rett ut. Ofte må vi slutte oss til hva det blir argumentert for ut fra det vi leser uten at vi får direkte hjelp av slike formuleringer.

For det andre: Selv om forfatteren sier hva det er hun/han argumenterer for, er det ikke sikkert vi dermed fullt ut forstår hva hun mener. Hva betyr «den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken»? Hvis vi har studert litteraturvitenskap, har vi kanskje en idé om hva det betyr eller kan bety. Men selv da må vi gjerne lese videre, for å få en mer presis oppfatning av hva det er snakk om i sammenhengen. I den artikkelen vi har sitert, utdyper forfatteren hva som ligger i begrepene allerede i de neste setningene i innledningen. Etter innledningen heter det første hovedavsnittet «Mimesis og temporalitet», og her får vi utdypet det enda mer, med henvisning til forskjellige teoretikere, med bruk av flere begreper, og gjennom eksempler.

For det tredje: Det er ikke alltid slik at et synspunkt er noe som skal – eller kan – bevises. Hvordan bevise at en lesning av et dikt er riktig? Det avgjørende her er heller om forfatteren får noe ut av analysen, om den tolkningen som legges fram kaster nytt lys over den teksten som blir tolket, om den diskusjonen som føres har gode poenger, inneholder interessant stoff  osv. Kort sagt; om leseren får ny innsikt. (Det kan være vanskelig å sette ord på nøyaktig hva denne innsikten består i, men den er ikke dermed verdiløs). Når vi ser etter argumentasjonen i teksten, er likevel hovedspørsmålet: Hva er argumentene, og i hvor stor grad får de oss til å gå med på det forfatteren hevder? Så vi kan spørre: Er det riktig at «diktspråket rommer en kompleks og fortettet temporalitet som vanskelig lar seg forene med den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken»? Hvilke grunner eller argumenter har forfatteren for å hevde det?

For det fjerde: Legg merke til at synspunktet i den litteraturvitenskapelige artikkelen er formulert med visse modifikasjoner. Det er noen uttrykk i synspunktformuleringen som gjør den mindre bastant enn hvis de ikke hadde vært der: «som vanskelig lar seg forene med», «som vi vanligvis møter i poetikken». Det står ikke: «som ikke (eller umulig) lar seg forene med», eller «som vi alltid møter i poetikken». Forfatteren tar visse forbehold, kan vi si. En annen måte å si det på er at forfatteren bruker styrkemarkører for å angi hvor sterkt en påstand skal oppfattes. Å si at vi alltid møter mimesislogikk i poetikken, vil være å gå for langt; vi møter den vanligvis. Slik bruk av styrkemarkører er svært utbredt – og det er viktig å legge merke til bruken av styrkemarkører når vi leser. Hevder forfatteren at noe «alltid» er tilfelle? Eller «ofte», «vanligvis», «noen ganger»? Er det snakk om at noe «er» slik og slik – eller er det  snakk om at noe «kanskje er», «muligens er» eller «kan tenkes» å være slik og slik?

Så langt om synspunktet (standpunktet, påstanden, tesen; det som det argumenteres for). Hva med argumentene? Argumentene er alt det som skal støtte eller underbygge synspunktet. I den litteraturvitenskapelige artikkelen vi har sitert, er argumentene av flere slag:

  • Henvisninger til teoretikere (filosofer, litteraturvitere), for å få fram at det er en interessant motsetning mellom en ikke-mimetisk temporalitet og en tradisjonell mimesislogikk. (Hvis ikke det var det, ville synspunktet bli tømt for innhold.)
  • Henvisninger til historiske, litteraturhistoriske og biografiske forhold, for å få fram hvordan ulike tider møtes i diktet, og at diktet er et møtested for disse ulike tidsdimensjonene, og ikke en avbildning (mimesis) av en bestemt person eller hendelse. (Diktet er en nekrolog eller gravskrift over den svenske poeten Karin Boye, som begikk selvmord i 1941, skrevet av hennes dikterkollega Hjalmar Gullberg, og med henvisninger til slaget ved Thermopylene 480.f.Kr., til tyskernes fremrykking i Hellas i de samme ukene i 1941, diktet inngår i en sjangerhistorie, m.m.)
  • Henvisninger til (og sitater fra) diktet som tolkes.
  • Henvisninger til andre dikt; av Karin Boye, og fra den klassiske tradisjonen som Gullberg henspiller på.

Hvis vi så spør hva det er som gjør dette stoffet brukbart i en argumentasjon, og om hvor sterke de enkelte argumentene er, så får vi dels øye på hva som generelt regnes som gangbar argumentasjon i litteraturvitenskapelig teksttolkning; dels retter vi oppmerksomheten mot hvordan akkurat denne artikkelforfatteren spesielt går fram for å underbygge sitt syn, og hvordan hun utnytter det stoffet som hun presenterer. Generelt: Det regnes som gangbart å sitere teorier, begreper og utsagn fra forskjellige filosofer og litteraturteoretikere for å kaste lys over en tekst man tolker. Det forventes videre at man siterer den teksten man tolker og at de kommentarene man gir virker plausible (troverdige, sannsynlige) sammenholdt med teksten. (Leseren får en mulighet for å tenke «Dette virker søkt», «Det er jo ikke det som står her».) Å trekke inn historiske og biografiske forhold, og å sammenligne forskjellige tekster og la dem belyse hverandre, er også en del av den generelle framgangsmåten, ser det ut til. Hvis vi studerer litteraturvitenskap og setter oss inn i faghistorien, vil vi riktignok oppdage at det har vært mye diskusjon om hva som skal regnes som gangbart. For eksempel har en av hoveddiskusjonene vært om hvor langt en kan gå i å trekke inn forhold utenfor teksten (historie, biografi) når en skal tolke en tekst: Bør en ikke holde seg mest mulig til teksten selv? Men hva skal en i så fall forstå med «teksten selv»? Slike spørsmål hører til det en gjerne kaller for et fags grunnlagsproblematikk. Her fins synspunkter – og argumenter – på begge sider!

Så kan vi spørre mer spesifikt: Hva er argumentene til akkurat denne forfatteren? Hvordan går forfatteren av denne analysen av dette diktet fram for å underbygge sitt syn? Ett sted leser vi for eksempel dette avsnittet:

Rent formelt skriver «Död amazon» seg inn i en lang tradisjon av korlyrikk som kan dateres tilbake til den antikke greske kulturens storhetstid. Ved å appropriere den antikke greske elegiens form, flettes diktspråket inn i en intertekstuell vev. I denne veven kan vi spore tråder fra Simonides’ korlyriske ode til Leonidas, som på finurlig vis veves inn i hyllingsdiktet til Karin Boye. Slik kan vi si at Gullbergs dikt følger et formelt og språklig påbud fra antikken, og diktet representerer noe formelt utidssvarende (Unzeitgemässig) i forhold til Gullbergs moderne samtid. (Ibid., s. 148; to trykkfeil i sitatet er rettet her: «Leonides» og «Unzitgemässig»; dessuten er utelatt en fotnote, der et dikt av Simonides blir sitert).

Dette avsnittet inngår i en serie avsnitt der forfatteren viser eller sannsynligjør – argumenterer for – at Gullbergs diktspråk «rommer en kompleks og fortettet temporalitet». I dette avsnittet er argumentet at diktets komplekse forhold til tid (temporalitet) blant annet viser seg i måten diktet inngår i og utnytter en litterær tradisjon. Det oppstår en «vev» av ulike tider og tekster i diktet, og en spenning mellom «antikken» og «Gullbergs moderne samtid». I neste avsnitt går forfatteren inn på hvordan diktet er bygget opp med strofer og rim, fortsatt som en del av argumentasjonen for at diktet er «komplekst» i måten det forholder seg til ulike historiske tradisjoner og «tider» på. Forfatteren går videre inn på enkeltord i diktet, særlig ordet «amazon». I følge forfatteren kan dette ordet «ikke kun betraktes som en etterligning av den antikke amasonen», det «har også en ‘moderne’ fremtoning, da de fleste moderne lesere i dag assosierer ordet med lesbianisme» (ibid., s. 149). «Amasonen fungerer i diktet som en signifikant [her menes: et tegn] som på ett nivå refererer til personen Karin Boye, og må derfor også sies å ha resonans i samtiden [...] Men i tillegg, og som en projeksjon mot det fremtidige, bærer videre ordet ‘amazone’ bud om et fenomen som vi forbinder med 1970-tallet, nemlig de lesbiske ‘Amazon Warriors’ med sine krigerske strategier som dannet fortroppen i kvinnebevegelsen» (s. 150).

Her vil kanskje leseren stoppe opp og tenke: Hva? Går det an å si om et dikt fra 1941 at det også henspiller på betydninger fra 1970-tallet? Hva slags argument er det? Hvis vi spør slik, kan vi videre spørre: Hva gjør forfatteren i artikkelen for å begrunne at det går an å argumentere slik? Da oppdager vi, eller får en klarere oppfatning av, at en god del av artikkelen går med til å diskutere hva det vil si å lese ut betydning av et dikt (en tekst) som både står i en historisk tradisjon, er skrevet i en bestemt historisk situasjon og leses av oss i en annen historisk situasjon. De forskjellige tidslagene og betydningslagene er tilstede samtidig når vi leser. Forfatteren diskuterer slike ting blant annet ved å vise til teorier om betydning og temporalitet (tid). Vi kan stille oss kritisk til en del av det forfatteren (eller disse teoriene) hevder, men vi kan ikke si at hun ikke argumenterer for det hun hevder. Hun argumenterer blant annet gjennom å drøfte og underbygge selve grunnlaget for å kunne bruke de mer spesifikke argumentene hun bruker når hun analyserer diktet. Gjør hun det på en overbevisende måte? kan vi spørre. For å få gode svar på slike spørsmål, må vi ta teksten vi leser alvorlig og lese den grundig.

Hvis vi sier at en av hjemlene i den litteraturvitenskapelige analysen av tids- og betydningslagene i «Död amazon» er «Et dikts betydning er ikke bundet til det øyeblikket det ble skrevet, men kan også være knyttet til historiske forhold før og etter at det ble skrevet», så kan vi spørre: Og hva bygger du det på? I den nevnte artikkelen er en slik oppfatning eller hjemmel (som vi her har forenklet ganske kraftig) basert på teoretiske utsagn av en rekke filosofer og tekstanalytikere. Men dessuten fungerer den analysen (eller lesningen) som forfatteren selv foretar, som et slags omfattende bevis på (eller en demonstrasjon av) at det forholder seg slik.

Forfatterens formidling

Gjennom argumentasjonsanalysen over fant du ut hva forfatteren ønsker å formidle til deg som leser. Du bør også analysere hvordan forfatteren formidler resultatene. Til slutt kan du se på hvilke faglige sammenhenger forfatteren har utviklet teksten innenfor. Hvordan er teksten satt i sammenheng med andre tekster?

Hvordan formidles resultatet, og hvorfor er det relevant i forhold til oppgaven du skal skrive?

Referanser:
Brodersen m.fl. (2007). Tekstens autoritet. Oslo, Universitetsforlaget.
Rienecker, L., &  Stray Jørgensen, P. (2012). Den gode oppgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg : Samfundslitteratur.

 

 

Sist oppdatert: 29. august 2013

Til toppen