S&S » Skriving » Struktur » Oppbygning av en oppgave
Skriv ut

Oppbygning av en oppgave

Her finner du en generell beskrivelse av de viktigste elementene i større oppgaver på bachelor- og masternivå. Kapittelstrukturen tar utgangspunkt i empiriske oppgaver, men den har også relevans for deg som skal skrive teoretisk oppgave. Husk at ulike fag har forskjellige krav til oppsett; undersøk hva som gjelder i ditt fagmiljø.

Når det gjelder innholdet i de ulike kapitlene, se også Å skrive ryddig.

Sammendrag og forord

Sammendraget er ofte det første som blir lest. Her kan du vekke leserens interesse. Sammendraget skal gi et overblikk over hovedinnholdet, særlig problemstillingen, men det trenger ikke dekke alle aspekter ved oppgaven. Hovedsaken er å gi en god idé om hva oppgaven handler om. 

Sammendraget skrives gjerne til slutt, når du vet hva du faktisk har skrevet. Det er likevel greit å ha et utkast som du arbeider med underveis. Sammendrag kan være krevende å skrive, fordi du bare kan ta med hovedpoengene i arbeidet ditt. Men nettopp derfor er det veldig nyttig å arbeide med sammendraget – da tvinges du til å finne ut hva du egentlig holder på med.

Forordet har ingen spesielle konvensjoner, men det er vanlig å takke veiledere, informanter og andre som har vært til hjelp og støtte under arbeidet. Dersom du har fått stipender eller hatt forskningsopphold skal disse instansene også takkes.

NB: Korte oppgaver trenger ikke sammendrag eller forord. 

1. Innledning

Innledningen skal både gi oversikt over oppgaven som helhet, og være en appetittvekker for leseren. Det kan være lurt å gå gjennom innledningen helt til slutt, slik at det blir god sammenheng mellom den og avslutningen (konklusjonen).

Tips: En elegant vri er å bruke samme stilgrep på innledning og konklusjon, for eksempel et «bilde» som presenteres på én måte i innledningen, og som vender tilbake til i avslutningen, men denne gang med et annet – rikere eller annerledes – perspektiv.

Innledningen inneholder gjerne:

  • Bakgrunn for valg av tema
  • Avgrensning og problemstilling (forskningsspørsmål) 
  • Disposisjon over resten av oppgaven

Nedenfor skal vi se på disse elementene etter tur. 

1.1 Bakgrunn

Bakgrunnen danner anslaget for oppgaven som helhet. Den skal gi et godt inntrykk, og overbevise leseren om hvorfor akkurat denne oppgaven er viktig. Samtidig bør den ikke være lengre enn det som er nødvendig.

Hva som er en relevant bakgrunn avhenger av faget og dets tradisjoner. Det kan dreie seg om historie, om tidligere forskning eller om det praktiske feltet. Det kan også dreie seg om en enkelt tekst, en tenker eller et bestemt problem.

Å skrive akademisk betyr ofte å diskutere med seg selv (eller en innbilt motstander). For å åpne diskusjonen kan du velge mellom forskjellige innganger. Du kan for eksempel:

  • ta utgangspunkt i en aktuell sak
  • beskrive et spesielt problem (case eller eksempel)
  • vise at feltet mangler akkurat denne typen forskning ved å oppsummere tidligere forskning og/eller litteratur

Hvis faget tillater at du trekker inn egne interesser og erfaringer (som praktiker) er dette stedet å gjøre det. I resten av oppgaven bør du være forsiktig med å trekke inn egne erfaringer, særlig hvis de ikke er innsamlet på en systematisk måte.

Tips: Ikke bruk for mye tid på bakgrunn og åpning før du er kommet godt i gang med hovedteksten!

Forskjellige måter å åpne en oppgave eller artikkel på

Som inngang til en lengre tekst kan du blant annet bruke oppsummering, historisering, henvisning til en kjent hendelse, aktualisering og leserhenvendelse.

Oppsummering: «Forsøk med spesielt tilrettelagt undervisning i full klasse har vist at … «. «Flere studier av makt i organisasjoner har fokusert på … ». I disse (konstruerte) eksemplene brukes oppsummeringen som bakgrunn.

Historikk: «Examen philosophicum har ein lang tradisjon i norsk universitetsliv, frå etableringa av Det Kongelige Frederiks [universitet] og fram til i dag. Ordninga har overlevd mange reformer, og framstår i dag som obligatorisk opplegg [ … ] Det at ordninga har vist seg å vere så levedyktig, og så omstillingsdyktig, heng truleg saman med …» (Skirbekk, 2009, s.14) . Historien brukes her for å bygge opp et argument.

Kjent hendelse: «Drapet på Benjamin Hermansen viste hvor viktig det er å arbeide forebyggende mot rasisme i marginaliserte ungdomsmiljøer … ».  Hendelsen brukes for å understøtte en påstand.

Aktualisering av tema: «I forbindelse med det norske TV-programmet Hjernevask har forholdet mellom arv og miljø igjen fått stor oppmerksomhet i offentligheten. Dette temaet er ikke nytt, men har en lang historie i psykologifaget såvel som i skjønnlitteraturen». Klassisk diskusjon aktualiseres ved hjelp av en nyere hendelse.

Leserhenvendelse: «Når det blir annonsert et foredrag om lyrikk og samfunn, vil mange av dere gripes av et ubehag» (Adorno, 1991, s.394). Bruken  av personlig pronomen (du/dere) vekker oppmerksomhet, og oppfordrer leseren til å ta stilling.
…………………………………………………………..

Referanser til eksemplene:
Skirbekk, G. (2009) Ex. phil. I: Bostad, I. red. Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre, Innstilling fra dannelsesutvalget for høyere utdanning. Oslo: Dannelsesutvalget ved Universitetet i Oslo. 

Adorno, Th. W.,(1991) Tale om lyrikk og samfunn. I: Kittang, A., Melberg, A. og Skei, H.H. red. Moderne litteraturteori: en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, s. 394-411.

Øvelse

Skriv tre forskjellige åpninger til din oppgave ved bruk av ulike litterære virkemidler (se eksemplene ovenfor), for eksempel: 

a) en åpning som «setter scenen» ved hjelp av et bilde
b) en historisk tilnærming til fenomenet du skal diskutere og
c) aktualisering ved hjelp av en mediesak.

Se hvordan de ulike åpningene inspirerer deg, og velg den tilnærmingen som virker mest riktig for ditt tema. Vil du for eksempel vekke følelser, eller være mest mulig nøytral? Hvor viktig er den historiske bakgrunnen? Denne øvelsen kan gjerne gjøres i smågrupper eller to og to. Diskutér hva som gjør en åpning god eller mindre egnet. Hvordan kan åpningen kaste lys over det som skal komme; hvilke forventninger skapes hos leseren?

1.2 Avgrensning og problemstilling

Noe av det første man må gjøre som forsker er å avgrense undersøkelsens område (tema, felt) og omfang (mengden informasjon). Ofte kan det ta lang tid å få avgrenset nok. Det kan virke merkelig at jo mer man avgrenser, jo mer spennende blir problemstillingen. Jo smalere du definerer undersøkelsens område, jo dypere kan du gå, mens en mer omfattende problemstilling (eller forskningsspørsmål) bare tillater en overflatisk behandling av temaet.

Problemstillingen kan gjerne formuleres som et hovedspørsmål som konkretiseres i ett eller flere forskningsspørsmål, eller en hypotese som skal testes.

Problemstillingen leder deg framover i oppgaveskrivingen. Dersom du arbeider i et frittstående prosjekt, kan du også endre den underveis.

Hvordan vet vi at vi har laget en problemstilling? Først og fremst er en problemstilling – og et forskningsspørsmål – noe som kan besvares. Hvis den ikke kan besvares, er det snakk om et tema eller et felt.

Tips: 

  • Bruk spørreord: hvordan, hvorfor, hvilke (faktorer, forhold) osv.
  • Noen spørsmål er lukkende og gir konkrete/avgrensete svar. Andre egner seg til drøfting av ulike tolkninger etc.
    «Hva …?» er mer lukkende enn «hvordan … » og «på hvilken måte».
    «Hvorfor» innebærer at du ser etter årsaksforklaringer (kausalitet). Dette stiller strenge krav til design og metode.
  • Velg gjerne spørreord som åpner opp problemstillingen slik at du kan belyse temaet, for eksempel «På hvilken måte … ?»
    «Hvordan kan vi forstå [et fenomen]?» 
  • Prøv å sammenfatte problemstillingen i ett hovedspørsmål og eventuelle underspørsmål (to eller tre er som regel tilstrekkelig).

1.3 Disposisjon

En disposisjon er en oversikt over hovedpunktene i oppgaven. Den gjør strukturen tydelig og hjelper deg å jobbe målrettet med emnet. Disposisjonen kan gjerne brukes som grunnlag for veiledning, særlig i startfasen. Noen ganger finner man ut at oppgaven må omstruktureres. Da er det lurt å arbeide med disposisjonen. En god disposisjon viser hvordan de ulike delene av oppgaven henger sammen. Ikke minst er den til god hjelp for leseren. Se også leserveiledninger.

Disposisjonen over oppgaven kan gjerne komme på slutten av innledningen, men her er det ulike konvensjoner. Bruk skjønn: hva tror du er greiest for leseren? Informasjon bør komme i rett tid – ikke for tidlig og ikke for sent.

2. Teorikapittel

Teorien i en empirisk oppgave skal belyse empirien på en spesiell – vitenskapelig – måte. Den skal få fram noe som hverdagsbetraktninger ikke gjør. Hovedhensikten med teori er å bruke den i analysen eller tolkningen av et datamateriale. Dette betyr at du ikke må redegjøre for teori som du ikke skal bruke til noe. Dette skaper falske forventninger hos leseren, og gir inntrykk av at du ikke har kommet i havn.

Ikke alle oppgaver har en egen teoridel. I IMRoD-modellen er det tidligere forskning som tar teoriens plass, som del av introduksjonen. Da blir metodekapitlet kapittel nr. 2. 

Hva slags teori bør du velge? Siden teorien danner et grunnlag for å analysere dataene, kan det være nyttig å velge teori som gjør det mulig å skille og plassere fenomener i ulike kategorier. Men det finnes også teori som får fram flere nyanser ved et fenomen enn det vi får gjennom hverdagslige betraktninger. Du kan altså velge å enten redusere kompleksiteten i datamaterialet, eller å utvikle det som i utgangspunktet virker enkelt.

Hvor mye tid og plass skal du bruke på teorikapitlet? Dette er et vanskelig spørsmål. Noen oppgaver bruker for mye plass på teori, og kommer ikke til hovedsaken: analysen og drøftingen. Men det er også viktig å ha lest nok teori til å kunne vite hva du skal se etter når du samler inn data. Svaret må derfor bli at det er undersøkelsesområdet (dataene) som avgjør. Noen undersøkelser krever lite teori, men legger kanskje desto mer vekt på metode, mens andre krever en del teori for å kunne foreta en spennende drøfting.  

3. Metodekapittel

I en forskningsartikkel er avsnittet om metode ofte det viktigste. Det samme gjelder metodekapitlet i en empirisk oppgave. Dette kan også være et vanskelig kapittel å skrive, fordi det ikke alltid er klart hvilken «jobb» det skal gjøre. Et metodekapittel skal ikke gjengi innholdet i fagets metodebøker. Dersom du har brukt intervju er det for eksempel ikke nødvendig å liste opp forskjellige typer forskningsintervju. Du trenger heller ikke redegjøre for forskjellene mellom kvantitative og kvalitative metoder, eller liste opp ulike typer validitet og reliabilitet. 

Det du skal gjøre, er å vise hvordan dine valg av design og metode egner seg til å belyse/besvare ditt forskningsspørsmål, og hvilke vurderinger du har foretatt mht validitet (gyldighet) og reliabilitet (pålitelighet).’Show, don’t tell’ – vis leseren hva du gjorde, og forklar hvorfor. Da vil metodekapitlet sette de ulike delene av oppgaven i sammenheng, og det blir spennende å lese. I praksis betyr dette å demonstrere at du har forstått den praktiske betydningen av begrepene.

  • Et godt metodekapittel forteller hva du har gjort i din undersøkelse, og forklarer hvorfor. Hvordan samlet du inn data? Hva kan man forvente å finne ved å gjøre det på denne måten?
  • Hva var rammene? Hvilke avveininger måtte tas? Hva oppnår du ved å bruke denne metoden?
  • Vis hva du har gjort for å øke validiteten. Hva kan du si om reliabiliteten (påliteligheten) i datainnsamlingen? Hvordan vet du at du har undersøkt det du ønsket å undersøke? Hvilke slutninger kan trekkes på dette grunnlaget? Hvilke slutninger er sikre, og hvilke er mer tentative? Hvilken overføringsverdi har resultatene? Kan du generalisere – hvorfor, hvorfor ikke?
  • Svakheter og styrker ved metoden skal beskrives. Den ekstra gode oppgaven utmerker seg ved å forsvare sine valg og samtidig kritisere dem.

 

4. Analyse

Sammen med drøftingen er analysen oppgavens høydepunkt. I IMRoD-modellen kalles denne delen for resultater. Her redegjør du for funn, og behandler disse på en systematisk – metodisk – måte. Leserens forventninger bygges opp i innledningen og gjennom redegjørelsene i teori- og metodekapitlet. Når funnene presenteres og analyseres skal disse forventningene innfris.

Å analysere betyr å skille mellom ulike fenomener – likt fra ulikt. Ved å skille mellom fenomener, setter du teorien i arbeid. Men akkurat hvordan selve analysen skal se ut, er et metodespørsmål. Det kan ta tid å finne ut hvordan du best presenterer og organiserer funnene dine. Se gjerne på tidligere masteroppgaver for inspirasjon og eksempler.

Dersom du analyserer menneskelige handlinger, settes kanskje leserens følelser i sving. Da er det viktig å velge de analysekategoriene som stemmer overens med teorien du bruker. Samtidig med at følelsene engasjeres skal det kastes lys over fenomenet slik at man forstår det på en ny (og bedre) måte. 

NB: Ikke alle oppgaver har et eget kapittel for analyse: det kan også være aktuelt å tolke og/eller analysere underveis.

5. Drøfting

I mange oppgaver er drøftingen det viktigste. Pass derfor på at du har tid og plass til å gjennomføre en skikkelig drøfting. Her har du anledning til å vise at du har forstått betydningen av funnene dine, og at du kan bruke teorien på en selvstendig måte.

En drøfting består av argumentasjon; det vil si å undersøke et fenomen fra flere sider. Når du stiller spørsmål til det du har redegjort for, og vurderer ulike tolkninger, foretar du en drøfting. Her er noen få eksempler på formuleringer som signaliserer drøfting:

  • På den ene siden .. og på den andre
  • Men er det virkelig slik at …  
  • … eller kan det også tenkes … ?
  • … en annen mulig forklaring kan være … 

6. Avslutning

Konklusjon eller oppsummering?

Avslutningen på en oppgave kan være av forskjellige slag. Noen oppgaver krever en konklusjon, mens andre kan greie seg med en oppsummering. Problemstillingen og forskningsspørsmålene er avgjørende.

Åpne forskningsspørsmål kan ikke alltid besvares, men hvis spørsmålet kan besvares i bestemt form, det konkluderes. Konklusjonen skal altså svare på problemstillingen. Husk at en negativ konklusjon også er gyldig.

En oppsummering skal gjenta de viktigste momentene fra oppgaven (særlig drøftingen), men gjerne sagt på en ny måte, for eksempel ved å sette dem inn i en større sammenheng, der du setter oppgaven din inn i et større perspektiv.

Perspektivering

I avslutningen bør du sette oppgaven i et større (faglig) perspektiv og peke på mulige veier videre. Under arbeidet med oppgaven kan det ha det dukket opp nye problemstillinger og interessant litteratur som du kunne ha fulgt opp, men som falt utenfor rammen av prosjektet.

  • Bruk andres perspektiv på ditt eget materiale. Da vil du lettere kunne se ting du ikke fikk med deg i utarbeidelsen av prosjektet
  • Pek på andre problemstillinger enn dine egne, som du kom over i kildematerialet som ble benyttet til prosjektet
  • Vis hvordan andre har sett temaet i en større sammenheng
  • Om andre har kommet fram til andre konklusjoner enn du selv, vil dette gi en idé om nye måter å se problemet på
  • Ta fatt i ubesvarte spørsmål fra ditt eget prosjekt
  • Pek på mulige oppfølginger og nye potensielle prosjekt

Oppgaven «biter seg selv i halen»:

Det må være god sammenheng mellom innledningen og avslutningen. Temaer og spørsmål som reises i innledningen må gjenfinnes i avslutningen. Dersom det viser seg at oppgaven likevel ikke har berørt et tema fra innledningen, må det heller strykes. En elegant måte å strukturere teksten på er å bruke samme «bilde», case eller fortelling i begynnelsen og slutten. Når dette bildet vender tilbake i avslutningen, har det fått en ny betydning gjennom innsiktene/erkjennelsen som har oppstått i løpet av skrivearbeidet. 

 

Referanser:

Førland, T. E. (1996). Drøft: lærebok i oppgaveskriving. Oslo: Gyldendal.
Rienecker, L., Stray Jørgensen, P. (2012). Den gode oppgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg: Samfundslitteratur.
Schimel, J. (2012). Writing Science. How to write papers that get cited and proposals that get funded. New York: Oxford University Press.

Sist oppdatert: 16. desember 2013

Til toppen