Redegjør og drøft

Mange oppgaver på lavere grad følger formelen «redegjør og drøft». I første del av oppgaven skal du redegjøre for noe du har lest, mens i andre del skal du drøfte (diskutere) det du har redegjort for i lys av noe annet. Det kan for eksempel dreie seg å redegjøre for et teoretisk begrep som deretter skal drøftes i lys av et praktisk fenomen eller det kan være to ulike teorier/begreper som drøftes mot hverandre.

Men hva betyr det å redegjøre, og hva er egentlig drøfting?

Hva er redegjørelse?

Å redegjøre betyr å beskrive eller presentere et stoff. Når du redegjør, skal du ikke ta stilling til innholdet, for eksempel si om det er bra eller dårlig, uttrykke dine egne meninger eller stille (for mange) spørsmål ved det du beskriver.

Forklar med egne ord

Poenget med å redegjøre for et stoff du har lest i en studentoppgave, er å vise at du har lest og forstått dette stoffet. Det kan du bare gjøre når du presenterer hovedpoengene med dine egne ord. Det er derfor mye viktigere at det du skriver er forståelig og klart enn at du bruker avanserte ord og uttrykk fra litteraturen.

Husk at når du redegjør for et stoff, skal framstillingen kunne aksepteres av andre lesere, også av de som ikke har samme syn som deg. Redegjørelsen skal med andre ord være balansert, dekkende og ikke være preget av dine egne synspunkter. Les mer om å lese og skrive sammendrag.

Hva er drøfting?

I drøftingen (eller diskusjonen) er det derimot ønskelig at du utvikler egne synspunkter, og at drøftingen drives fram gjennom argumentasjon. En enkel modell for dette presenteres lenger ned. Materialet til drøftingen finner du i din egen redegjørelse. En interessant drøfting kan oppstå når du setter ulike påstander opp mot hverandre. Husk at påstandene bør være rimelige.

Se etter en forskjell

For å kunne drøfte, må du vite hva det er du drøfter. Da kan det være lurt å ta utgangspunkt i en forskjell eller spenning i stoffet du har redegjort for. Ofte er oppgaven lagt opp til at du skal drøfte ulike tilnærminger til samme fenomen, for eksempel to ulike teorier. Det er sjelden interessant å se etter likheter – det interessante oppstår når du utforsker en eller annen forskjell eller spenning. Eksempler kan være til god hjelp.

Ikke still en masse spørsmål

Husk at dersom du stiller et spørsmål i en akademisk tekst, forventer leseren at du skal svare på det. Det å stille «undrende» spørsmål, er ikke det samme som å drøfte.

Gå systematisk til verks

Skriv helst bare om ett tema per avsnitt, og gjør deg ferdig med ett poeng før du går videre til noe annet. Ikke redegjør og drøft i samme setning. Tenk også på at det du skriver, skal være forståelig for andre.

Relevant konklusjon

Oppsummer eller konkluder med essensen av det du har skrevet. Ikke skriv en intetsigende konklusjon som kunne stått i enhver besvarelse.

Redegjørelse først, drøfting etterpå?

I noen fag er det vanlig å redegjøre først og deretter drøfte. I andre fag er det ønskelig å drøfte underveis. Begge deler kan gi gode tekster – det viktige er at du vet hva du gjør, når du gjør det, og ikke «sklir» fra det ene til det andre, for eksempel ved å gjengi en idé fra litteraturen og samtidig si at du er uenig. Eksempel: «Teoretiker NN hevder at P, noe jeg syns er dumt».

Du kan lese mer om forskjellige skrivehandlinger her: redegjørelse, analyse, drøfting og slutninger. 

Enkel argumentasjon: T-U-R-modellen

En enkel, men brukbar definisjon av argumentasjon er påstand + begrunnelse. Det vil si et utsagn om hvordan noe er (påstand) og hvorfor det er slik (begrunnelse). For å gjøre poenget tydelig, kan du gjerne gi et eksempel på det du nettopp har skrevet. I en redegjør og drøft-oppgave vil argumentasjonen typisk dreie seg om å sammenligne, bruke og/eller vurdere ulike tilnærminger til et fenomen (for eksempel ulike teorier) opp mot hverandre.

Nedenfor følger en enkel «oppskrift» på argumentasjon. Husk da at det å skrive godt, ikke betyr å følge en bestemt oppskrift, men å bruke oppskrifter, forbilder osv. som inspirasjon til å forme ditt eget uttrykk.

Tema – hva handler dette om?

Det første som må klargjøres når du skal argumentere, er hva det handler om, altså temaet. Den første setningen i et avsnitt kan derfor gjerne være en «temasetning» som viser hva avsnittet dreier seg om. Temasetningen kan være en påstand, eller den kan lede opp mot en påstand som du deretter skal utdype og begrunne.

Utdypning – hvorfor er det slik?

I en akademisk tekst må alle påstander underbygges og begrunnes. På engelsk brukes termen evidens. Evidens kan enten være empiri (forskningsdata, undersøkelser, fakta og utsagn som kan verifiseres) eller teoretiske begrunnelser. Påstander som ikke begrunnes, kan heller ikke drøftes, men faller under kategorien «synsing». I drøftingen er det nemlig som regel begrunnelsene som diskuteres – er de gode eller dårlige? Fins det andre mulige forklaringer? For å undersøke dette, kan det være veldig nyttig å vise til eksempler.

Relevans – hva er dette eksempel på?

Relevansen av et argument blir tydeligst når du bruker eksempler. Gjennom eksempler kan du vise hvordan du forstår temaet i praksis, og du kan få med nyanser som vekkes hos leseren i form av gjenkjennelse og assosiasjoner. Et velvalgt eksempel kan dermed spare deg for mye ekstra forklaring.

Tema – Utdypning – Relevans

Vi får da følgende formel: Tema, Utdypning og Relevans, T-U-R. Relevans-argumentet kan gjerne være et springbrett til neste avsnitt som igjen starter med et nytt tema. Dermed kan teksten bygges opp gjennom flere avsnitt som følger formelen

T1-U-R

T2-U-R

osv.

Mange av avsnittene på denne siden er eksempler på T-U-R.

Øvelse

Les 5 avsnitt i en innføringsbok fra pensum, og se hvor mange av disse som følger T-U-R-formelen.

 

Marianne Lien om skrivesperre i ny video

Professor Marianne Lien fra UiO forteller om hvordan håndtere skrivesperre og det hun kaller delesperre i Søk & Skrivs siste video. Hun mener det er viktig å ikke være redd å dele ting som ikke er ferdige, at det er bedre å skrive dårlig enn ikke i det hele tatt, og at det er viktig å lage et mentalt skille mellom deg selv og en tekst du har skrevet for å unngå å ta kritikk av teksten som kritikk av deg som person.

Motivasjon fra engasjement (og vice versa)

Martin Roa Skramstad (cropped)

Søk & Skriv har snakket med masterstudenten Martin Roa Skramstad om det å utvikle problemstilling for masteroppgaven.

Martin har vært student ved NHH (Norges Handelshøyskole i Bergen) og EGADE Business School i Mexico, og han vant Econas masterstipend for 2014. Han tok det som på NHH kalles en dobbelgrad innenfor mastergradsprofilene International Business og Økonomisk Styring.

Vi “traff” Martin (ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi, siden han oppholdt seg i Mexico) midt i hans siste semester som masterstudent. Temaet for Martins oppgave er motivasjon for frivillig engasjement i studentforeninger, og han har hentet empirien fra en arena der han selv har lagt ned mye tid, nemlig studentforeningene på NHH. Les videre

Å argumentere i egen tekst

Argumentasjon er det som driver teksten din framover. Hva er det du vil si? Hva er hovedpoenget i teksten din, og hvordan vil du underbygge dette? Å argumentere i en tekst betyr å gjøre det klart hva det er du hevder i teksten og hva du bygger på. Du skal med andre ord begrunne dine påstander.

Den enkleste definisjonen av argumentasjon er nettopp «påstand + begrunnelse», og dette vil ofte være tilstrekkelig for å kunne argumentere i en oppgave. Se for eksempel «redegjør og drøft«, «argumentasjon i tekst» og filmen «Saying what you mean« (del 1 & 2). En mer avansert argumentasjonsmodell følger nedenfor.

Argumentasjonens struktur

Argumentasjonen utgjør et resonnement som består av

  1. Et synspunkt, en påstand, noe du argumenterer for
  2. Et argument, noe du argumenterer med
  3. Et utsagn som knytter sammen synspunktet og argumentet

Utsagnet som binder sammen synspunkt og argument gjør at leseren din kan forstå hvorfor argumentet fungerer. Stephen Toulmins modell deler argumentasjonen i seks:

1. Hovedpåstand

I en hovedpåstand setter du fram en foreløpig konklusjon på problemstillingen din, det du tror du vil komme fram til. Påstanden kan foregripes i formulering av problemstilling, i hypoteser, i innledningen eller i delkonklusjoner. Endelig hovedpåstand er det du konkluderer, og gjerne avslutter oppgaven din med.

Hva er hovedpåstanden din?

2. Argument(er)

Argument(er) kan være basert på empirisk dokumentasjon, henvisninger til faglige autoriteter eller andre kilder (som historiske kilder, forsøk, intervjuer, spørreundersøkelser, statistikk, bilder, kart). Argumentene utgjør belegg for påstanden.

Hva er argumentene i teksten din? Hvordan underbygger du synspunktet ditt? Hva er det du argumenterer med?

3. Undersøkelsesmetode(r)

Undersøkelsesmetode(r) er analytiske metoder og grep som er hensiktsmessige å bruke på påstander og argumentene du setter fram. Pass på at det er sammenheng mellom valg av teori, metode og empiri.

Hvilken undersøkelsemetode vil du bruke for å prøve ut problemstillingen og påstanden din? Hvilket teoretisk perspektiv vil du bruke i din oppgave?

4. Innvending

En innvending er en kritisk vurdering av undersøkelsesmetoden du har valgt. Her peker du på undersøkelsesmetodens begrensninger, og eventuelle svakheter ved metoden. Pek på forbehold og usikkerhetsmomenter som knytter seg til metoden og praktisk bruk av den.

Hvilke svakheter ser du ved denne metoden? På hvilken måte kan den være problematisk å bruke?

5. Ryggdekning

Ryggdekning er det som støtter undersøkelsesmetoden du tar i bruk. Dette kan du finne i andre vitenskapelige undersøkelser som har brukt samme metode, i faglige autoriteters utsagn eller annet som legitimerer metoden.

Hva støtter undersøkelsesmetoden din? Hva gjør at du velger å bruke den, til tross for begrensningene du har pekt på?

6. Styrkemarkør

Styrkemarkør brukes til å uttrykke graden av sikkerhet du fremsetter en påstand med. Her kan du ta forbehold, og påpeke betingelser med betydning for påstandens styrke.

I hvilken grad er påstanden din sikker, sannsynlig eller mulig?

Oppgave

Still spørsmål til det du selv skal skrive:

  1. Hva er hovedpåstanden din?
  2. Hva er argumentene dine, og hvordan vil du dokumentere påstanden din?
  3. Hvilke undersøkelsemetoder vil du bruke?
  4. Hvilke innvendinger mot undersøkelsesmetoden ser du?
  5. Hvilken ryggdekning har metoden?
  6. I hvilken grad er påstanden din sikker, sannsynlig eller mulig?

Du kan bruke Toulmins argumentasjonsmodell for å synliggjøre argumenter og påstander i oppgaven din.

Videre lesing:
Brodersen, R.B., Bråten, F., Reiersgaard, A., Slethei, K. og Ågotnes, K. (2007) Tekstens autoritet: tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget.
Rienecker, L. og  Stray Jørgensen, P. (2012) Den gode opgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg : Samfundslitteratur.

Kollokvie

Kollokviegruppe (samtalegruppe, diskusjonsgruppe; «kollokvie» betyr «samtale», av latin colloquium). 

Å diskutere tekster med andre er en god måte få et aktivt forhold til tekstene og deres faglige innhold på. Du leser mer oppmerksomt hvis du etterpå skal diskutere det du leser med noen. Gjennom å diskutere øver du deg i å bruke begreper og i å argumentere.

Kategori_studier5-1

Kollokvie Ill.foto: NHH

Sørg for en viss planlegging på forhånd: Vær enige om hva dere skal diskutere, hvilken tekst (eller hvilke tekster) dere skal ta opp, og fordel tekster mellom dere som dere har hovedansvaret for å presentere for de andre. Når deltakerne i gruppen bytter på å fremlegge tekster, får alle trening i å forklare og kommentere fagstoff muntlig. Selv om det også går an å diskutere «på sparket», vil en kollokviegruppe uten planlegging og forberedelse ofte utarte til retningsløst «prat». Det går fint en gang eller to, men på sikt er det lite tilfredsstillende.

Jo tidligere i studiet dere lager en kollokviegruppe, jo bedre. Begynn som en lese- og diskusjonsgruppe. Når dere etterhvert skal i gang med å skrive oppgaver, kan dere bruke hverandre som lesere av hverandres tekster. Få ting er nyttigere enn å få kommentarer av medstudenter.

Å skape flyt

Det er mange måter å skape flyt i en tekst. Dette kalles gjerne tekstbinding. Tekstbinding brukes til å skape de rette forventningene hos leseren: en «lesekontrakt» der leserens forventninger til oppgaven blir innfridd. Åpningen er spesielt viktig: den skal ikke love mer enn du kan holde, men heller ikke for lite. Kunsten er å vise at det som kommer er interessant, og at framstillingen er tilpasset innholdet. Nedenfor er noen eksempler på tekstbinding (NB: kategoriene er til dels overlappende):

  • Disposisjon: strukturert oversikt over innholdet
  • Leserveiledninger: tydeliggjør tekstens oppbygning. Hva kommer når, hva er hensikten med de ulike avsnittene osv. Eksempel: «Nå har jeg tatt for meg … I kommende avsnitt vil jeg ….»
  • Mellomtitler: velg titler som gjenspeiler innholdet i de ulike avsnittene. Dette gir en ryddig og informativ oversikt.
  • Overganger: overgangene mellom ulike avsnitt og kapitler kan brukes til å hjelpe leseren videre, og skape de rette forventningene til det som skal komme.
  • Metakommentarer: forfatterens kommentarer til teksten. Eksempler: «som vi har sett …», «nå skal jeg gjøre rede for …», «som jeg argumenterer …»
  • Frampek, tilbakepek: minne om det som er sagt tidligere, foregripe det som skal komme. Poenget er å vise «hvor du vil» med det du skriver.
  • Oppsummering: peker på essensen i en seksjon og presiserer innholdet
Prinsippet for tekstbinding er å hjelpe leseren til å se sammenhengen i teksten. Et viktig kriterium for akademiske tekster er hensiktsmessig og tydelig avgrensning. Disposisjon og leserveiledninger tydeliggjør avgrensningen, og minner leseren på at forfatteren er bevisst sine valg. Eksempel: «Her kunne det vært relevant å ta for seg … men dette ligger utenfor oppgavens område [eller problemstilling]». «Det vil føre for langt å gå inn på …» osv.
En god oppgave innfrir forventningene som skapes i starten, og svarer på problemstillingen.

 

Videre lesing:
Schimel, J. (2012) Writing Science: How to write papers that get cited and proposals that get funded. Oxford: Oxford University Press.

 

IMRoD-modellen

IMRaD står for Introduction – Method – Results – and – Discussion. På norsk kan vi si Introduksjon – Metode – Resultater – og – Diskusjon (IMRoD).

IMRoD-modellen er en mal for hvordan man bygger opp en vitenskapelig artikkel. Den brukes i helsefag og naturvitenskapene. Til forskjell fra en samfunnsvitenskapelig modell, har IMRoD ikke noe eget teorikapittel.

Oppgaver bygget over IMRoD-modellen er gjerne knappe og konsise. Språket er nøkternt og mest mulig entydig. Det er ikke plass for personlige betraktninger eller språklige finesser i en slik oppgave.

Introduksjon

Introduksjonen (eller bedre, innføringen) viser at du kjenner fagfeltet og tidligere forskning. Den inneholder gjerne:

  • Oppsummering av tidligere forskning på temaet
  • Problemstilling, hypotese eller forskningsspørsmål
  • Eventuelt teori
  • Innføring i feltet, situasjonen eller rådende praksis

Innføringen skal gjøre rede for hva vi vet, og hva vi lurer på. Den skal redegjøre og oppsummere, men også stille spørsmål, belyse, sammenligne osv. Alt du skriver her, skal bygge opp under din problemstilling.

Metode

Metodedelen skal vise at resultatene er framkommet på en troverdig og pålitelig måte (validitet og reliabilitet). Metodekapitlet skal vise hva du har gjort (i oppgaven, forsøket, praksis), og hvordan du gjorde det.

  • Redegjøre
  • Dokumentere
  • Også hva som ikke ble gjort

Metodekapitlet viser hvordan resultatene er framkommet.

Resultater

En relativt stor del av oppgaven brukes til å presentere resultater (funn, data, empiri). Her skal du:

  • Presentere og redegjøre,
    men også
  • Organisere, kategorisere, analysere
  • Forklare, tolke (for eksempel forskjeller mellom ulike studier)
  • Vurdere (holdbarhet og lignende utfra metoden)

Resultatene = essensen i oppgaven. Innføringen og metoden skal bygge opp mot denne, ved å vise hvordan resultatene har framkommet (Metode), og deres betydning (Introduksjon).

Diskusjon

Her tolker og diskuterer du resultatene fra ditt prosjekt.

  • Kan du generalisere?
  • Sammenligne med andre studier
  • Fins det alternative tolkninger?
  • Sterke og svake sider ved oppgaven din
  • Hva er implikasjonene for praksis?
  • Trengs det mer forskning?
  • Gi anbefalinger (for praksis)

Til konklusjonen: Hvordan besvares problemstillingen? Er hypotesen styrket, svekket eller falsifisert? Ikke trekk inn momenter som ikke har vært nevnt tidligere i teksten (under Introduksjon, Metode eller Resultat). Hvis studien ikke gir grunnlag for å konkludere, kan du avslutte med en oppsummering.

Eksempler på tekster bygd opp etter IMRoD-modellen finnes for eksempel i Helsebiblioteket. Mer litteratur om IMRoD finner du ved å søke i Oria – men søk da på IMRaD.

Videre lesing:
Aveyard, H. (2007) Doing a literature review in health and social care: a practical guide. Maidenhead: Open University Press.

Skrivegrupper

Lengre tekster, som masteroppgaver, krever at du skriver jevnt og trutt. For å holde prosessen i gang, er er det klokt å la andre lese utkast underveis. Slik vil du også finne ut hvordan oppgaven din kommuniserer med en leser. Som medlem av en skrivegruppe kan du legge fram utkast, gi og få respons og finne støtte i et fellesskap av medstudenter. Skrivegruppen erstatter ikke veilederen, men er et supplement. En ideell skrivegruppe er en gruppe studenter i samme fag som er på ulike stadier i oppgaven. Er du allerede med i en kollokvie eller lesegruppe som fungerer godt, bruk den!

Stipendiatene Kajsa Parding og Sandhya Tiwari ved UiB har hatt mye glede av sin skrivegruppe i sluttfasen av doktorgradsarbeidet:

Hvordan gi og ta imot tilbakemelding i skrivegrupper?

Det er meningen at du skal gi innspill til andres ideer og få tilbakemeldinger på egne. Noen ganger kan det være vel så lærerikt å kommentere som å få respons. Grunnen er at du lærer mye om å skrive ved å analysere andres tekster, og sette ord på det du ser. Tekstene kan være mer eller mindre ferdige. Før du leverer en tekst til skrivegruppa:

  • Informer leserne om hvilken type tekst det er, og hvor den skal inn i oppgaven.
  • Gi melding på forhånd om det er spesielle ting i teksten du ønsker tilbakemelding på.

Når du leser og gir tilbakemelding, pass på:

  • Les teksten på forhånd.
  • Forbered og formuler kommentarene dine skriftlig.
  • Begynn med det positive. Det fins alltid noe godt i en tekst som forfatteren kan videreutvikle.
  • Forklar hva du synes forfatteren har lykkes med, og hvorfor det fungerer. Uspesifisert ros er ikke til noen nytte.
  • Spør om det som er uklart. Foreslå alternativer i stedet for å bare kritisere.
  • Husk at det å levere fra seg en tekst til andre kan være et stort steg å ta for medstudenten din, så les godt og grundig, og gi konstruktive kommentarer.

God tilbakemelding er konkret, konstruktiv og kjærlig.

Når du mottar tilbakemelding:

  • Vær åpen for kommentarene de andre medlemmene av skrivegruppa gir. Husk at de har lagt arbeid i å forstå teksten din.
  • Lytt, og skriv ned kommentarene i stedet for å argumentere eller forsvare deg. Selv om du ikke er enig i kommentarene, gjenspeiler de en leseropplevelse som du kan ta hensyn til i det videre arbeidet. Det nye utkastet blir ditt svar.
  • En tekst kan alltid bli bedre. Når teksten din blir lest av andre, får du et større perspektiv på muligheter i teksten din.
  • Det er du som bestemmer over din tekst. Ta hensyn til kommentarene du mener er relevante, og overse resten.

Avtal å møtes jevnlig og møt alltid forberedt. Som medlem av en skrivegruppe får du en uvurderlig drahjelp i oppgavearbeidet. Og når innlevering står for døra, vet du hvor du kan henvende deg for å få en siste gjennomlesning.

Verktøy for gruppearbeidet

Studentgruppe6

Skrivegrupper, Ill.foto: UiB

Om du i deltar i et gruppearbeid der dere skal levere en felles tekst finnes det flere verktøy for samskriving. Det  er ikke alltid like hensiktsmessig å bruke Word og e-post eller et læringsstøttesystem. Et verktøy som dere kan bruke i stedet er Docs & Spreadsheets i Google Drive. Dette er en gratis nettbasert tekstredigerer med lav brukerterskel.

Dere bestemmer selv hvem som er med i skrivegruppen, og innsyn stenges for andre. På en smidig måte redigeres teksten med flere samtidige skribenter koblet til. Programmet holder orden på innleggene, og skrivingen kan pågå i direkte, virtuell kommunikasjon med hele gruppen. Teksten kan lagres i doc, PDF, RTF eller ODF format eller publiseres som blogg. Vil du vite mer se Wikipedias artikkel.

Hold skriveprosessen i gang

For å holde oversikt over skrivearbeidet ditt kan det være en god ide å føre en logg, eller en skrivedagbok, om hva du har gjort og hva du skal gjøre. Du kan også opprette en blogg for å få og gi innspill underveis i skriveprosessen. Bloggen kan brukes på mange måter. Du kan bruke den alene eller sammen med andre.

I utgangspunktet er bloggen åpen for alle. Alle kan lese bloggen din og legge inn kommentarer på den. Du velger selv om andres kommentarer skal publiseres eller ikke. Skrivesjangeren er uhøytidelig, og terskelen for å komme i gang med skrivingen er lav. Dette så klart forutsatt at du er vant med å bruke sosiale medier.

Noen blogger har en personlig stil som grenser mot dagbokform, andre er ment som faglige diskusjonsfora. De fleste blogger publiseres med egne bloggverktøy som finnes fritt tilgjengelige på internett, for eksempel

  • blogg.no
  • blogger.com
  • www.wordpress.com

Videre lesing:
Dysthe, O. og Lied, L.I. (1999) Skrivegrupper. Læring ved universitetet, nr.  2/99. Bergen: Universitetet i Bergen.
Vaage S. (2001). Perspektivtaking, rekonstruksjon av erfaring og kreative læreprosessar: George Herbert Mead og John Dewey om læring. I: Dysthe, O. red. Dialog, samspel og læring. Oslo, Abstrakt forlag, s. 129-150.

Ikke-akademisk språk

Muntlig språk, private betraktninger, småprat og sterke karakteristikker bør unngås i en akademisk tekst. Det kan ofte være en fordel å stryke adjektiver. For å få en ryddigere tekst kan det også være en fordel å kutte ut småord.

Ordbruk

En god regel er å bruke vanlige ord som du er sikker på at du forstår. Unngå fremmedord dersom du kan bruke vanlige, norske ord som betyr det samme. Selv om en sensor ofte kan gjette seg fram til hva studenten ønsker å si, er det best å uttrykke seg presist.

Det finnes også enkelte vanlige ord som ofte brukes feil. Noen ganger brukes ordene til å si det motsatte av det de faktisk betyr. Dette kan bli ufrivillig komisk. Her er noen vanlige feil:

Arte seg – Utarte
At noe utarter, betyr at det går for langt; tar av og blir ustyrlig eller deformert. Vanligvis ønsker man å si at noe «arter seg». Det heter ikke «utarte seg».

Definere – Utdefinere
Utdefinere betyr å definere noe «ut» av den relevante konteksten; det vil si å vise at noe er irrelevant, usaklig eller lignende. Det må altså ikke brukes som synonym til «definere».

Tillegge – Tilegne (seg)
Å tillegge betyr å tenke seg at noe har en egenskap (synonym: attribuere). Det er altså noe vi gjør mot andre.

Å tilegne (seg) er noe vi gjør med oss selv, for eksempel når vi tilegner oss bestemte ferdigheter. Det går ikke an å «tilegne» andre noe.

Vie seg til noe
Uttrykket brukes ofte feil, og blandes av og til sammen med det å «egne seg» til noe.

Avskrekkende betyr å virke skremmende, og dette holder oss fra å gjøre noe. Avskrekkende betyr ikke «betryggende» eller «beroligende».

Ikke nødvendigvis – nødvendigvis ikke
Disse uttrykkene blandes ofte sammen, men betydningen er nesten motsatt. «Ikke nødvendigvis» betyr at noe kan være tilfelle, men det er ikke sikkert. «Nødvendigvis ikke» betyr at det som påstås, ikke kan være slik.

I forhold til
Dette uttrykket har fått en voldsom utbredelse de seneste årene, og erstatter snart de fleste preposisjoner. I forhold til betyr at man sammenligner noe med noe annet, altså at noe står i forhold til, sammenlignes med noe annet (som det ikke er). Overdreven bruk av «i forhold til» gjør meningen uklar og språket flatt. Prøv å variere med mer presise preposisjoner, som: med hensyn til, når det gjelder, sammenlignet med, i forbindelse med osv.

Oppbygning av en oppgave

Her finner du en generell beskrivelse av de viktigste elementene i større oppgaver på bachelor- og masternivå. Kapittelstrukturen tar utgangspunkt i empiriske oppgaver, men den har også relevans for deg som skal skrive teoretisk oppgave. Husk at ulike fag har forskjellige krav til oppsett; undersøk hva som gjelder i ditt fagmiljø.

Når det gjelder innholdet i de ulike kapitlene, se også Å skrive ryddig.

Sammendrag og forord

Sammendraget er ofte det første som blir lest. Her kan du vekke leserens interesse. Sammendraget skal gi et overblikk over hovedinnholdet, særlig problemstillingen, men det trenger ikke dekke alle aspekter ved oppgaven. Hovedsaken er å gi en god idé om hva oppgaven handler om.

Sammendraget skrives gjerne til slutt, når du vet hva du faktisk har skrevet. Det er likevel greit å ha et utkast som du arbeider med underveis. Sammendrag kan være krevende å skrive, fordi du bare kan ta med hovedpoengene i arbeidet ditt. Men nettopp derfor er det veldig nyttig å arbeide med sammendraget – da tvinges du til å finne ut hva du egentlig holder på med.

Forordet har ingen spesielle konvensjoner, men det er vanlig å takke veiledere, informanter og andre som har vært til hjelp og støtte under arbeidet. Dersom du har fått stipender eller hatt forskningsopphold skal disse instansene også takkes.

NB: Korte oppgaver trenger ikke sammendrag eller forord.

Innledning

Innledningen skal både gi oversikt over oppgaven som helhet, og være en appetittvekker for leseren. Det kan være lurt å gå gjennom innledningen helt til slutt, slik at det blir god sammenheng mellom den og avslutningen (konklusjonen).

Tips: En elegant vri er å bruke samme stilgrep på innledning og konklusjon, for eksempel et «bilde» som presenteres på én måte i innledningen, og som vender tilbake til i avslutningen, men denne gang med et annet – rikere eller annerledes – perspektiv.

Innledningen inneholder gjerne:

  • Bakgrunn for valg av tema
  • Avgrensning og problemstilling (forskningsspørsmål)
  • Disposisjon over resten av oppgaven

Nedenfor skal vi se på disse elementene etter tur.

Bakgrunn

Bakgrunnen danner anslaget for oppgaven som helhet. Den skal gi et godt inntrykk, og overbevise leseren om hvorfor akkurat denne oppgaven er viktig. Samtidig bør den ikke være lengre enn det som er nødvendig.

Hva som er en relevant bakgrunn avhenger av faget og dets tradisjoner. Det kan dreie seg om historie, om tidligere forskning eller om det praktiske feltet. Det kan også dreie seg om en enkelt tekst, en tenker eller et bestemt problem.

Å skrive akademisk betyr ofte å diskutere med seg selv (eller en innbilt motstander). For å åpne diskusjonen kan du velge mellom forskjellige innganger. Du kan for eksempel:

  • ta utgangspunkt i en aktuell sak
  • beskrive et spesielt problem (case eller eksempel)
  • vise at feltet mangler akkurat denne typen forskning ved å oppsummere tidligere forskning og/eller litteratur

Hvis faget tillater at du trekker inn egne interesser og erfaringer (som praktiker) er dette stedet å gjøre det. I resten av oppgaven bør du være forsiktig med å trekke inn egne erfaringer, særlig hvis de ikke er innsamlet på en systematisk måte.

Tips: Ikke bruk for mye tid på bakgrunn og åpning før du er kommet godt i gang med hovedteksten!

EKSEMPEL: Forskjellige måter å åpne en oppgave eller artikkel. Som inngang til en lengre tekst kan du blant annet bruke oppsummering, historisering, henvisning til en kjent hendelse, aktualisering og leserhenvendelse.

Oppsummering: «Forsøk med spesielt tilrettelagt undervisning i full klasse har vist at …». «Flere studier av makt i organisasjoner har fokusert på … ». I disse konstruerte eksemplene brukes oppsummeringen som bakgrunn.

Historikk: «Examen philosophicum har ein lang tradisjon i norsk universitetsliv, frå etableringa av Det Kongelige Frederiks [universitet] og fram til i dag. Ordninga har overlevd mange reformer, og framstår i dag som obligatorisk opplegg [ … ] Det at ordninga har vist seg å vere så levedyktig, og så omstillingsdyktig, heng truleg saman med …» (Skirbekk, 2009, s.14) . Historien brukes her for å bygge opp et argument.

Kjent hendelse: «Drapet på Benjamin Hermansen viste hvor viktig det er å arbeide forebyggende mot rasisme i marginaliserte ungdomsmiljøer … ».  Hendelsen brukes for å understøtte en påstand.

Aktualisering av tema: «I forbindelse med det norske TV-programmet Hjernevask har forholdet mellom arv og miljø igjen fått stor oppmerksomhet i offentligheten. Dette temaet er ikke nytt, men har en lang historie i psykologifaget såvel som i skjønnlitteraturen». Klassisk diskusjon aktualiseres ved hjelp av en nyere hendelse.

Leserhenvendelse: «Når det blir annonsert et foredrag om lyrikk og samfunn, vil mange av dere gripes av et ubehag» (Adorno, 1991, s.394). Bruken  av personlig pronomen (du/dere) vekker oppmerksomhet, og oppfordrer leseren til å ta stilling.
…………………………………………………………..

Referanser til eksemplene:
Skirbekk, G. (2009) Ex. phil. I: Bostad, I. red. Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre, Innstilling fra dannelsesutvalget for høyere utdanning. Oslo: Dannelsesutvalget ved Universitetet i Oslo.

Adorno, Th. W.,(1991) Tale om lyrikk og samfunn. I: Kittang, A., Melberg, A. og Skei, H.H. red. Moderne litteraturteori: en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, s. 394-411.

Øvelse

Skriv tre forskjellige åpninger til din oppgave ved bruk av ulike litterære virkemidler (se eksemplene ovenfor), for eksempel: 

a) en åpning som «setter scenen» ved hjelp av et bilde
b) en historisk tilnærming til fenomenet du skal diskutere og
c) aktualisering ved hjelp av en mediesak.

Se hvordan de ulike åpningene inspirerer deg, og velg den tilnærmingen som virker mest riktig for ditt tema. Vil du for eksempel vekke følelser, eller være mest mulig nøytral? Hvor viktig er den historiske bakgrunnen? Denne øvelsen kan gjerne gjøres i smågrupper eller to og to. Diskutér hva som gjør en åpning god eller mindre egnet. Hvordan kan åpningen kaste lys over det som skal komme; hvilke forventninger skapes hos leseren?

Avgrensning og problemstilling

Noe av det første man må gjøre som forsker er å avgrense undersøkelsens område (tema, felt) og omfang (mengden informasjon). Ofte kan det ta lang tid å få avgrenset nok. Det kan virke merkelig at jo mer man avgrenser, jo mer spennende blir problemstillingen. Jo smalere du definerer undersøkelsens område, jo dypere kan du gå, mens en mer omfattende problemstilling (eller forskningsspørsmål) bare tillater en overflatisk behandling av temaet.

Problemstillingen kan gjerne formuleres som et hovedspørsmål som konkretiseres i ett eller flere forskningsspørsmål, eller en hypotese som skal testes.

Problemstillingen leder deg framover i oppgaveskrivingen. Dersom du arbeider i et frittstående prosjekt, kan du også endre den underveis.

Les om masterstudenten Martin Roa Skramstads erfaringer med å utvikle og endre problemstillingen underveis.

Hvordan vet vi at vi har laget en problemstilling? Først og fremst er en problemstilling – og et forskningsspørsmål – noe som kan besvares. Hvis den ikke kan besvares, er det snakk om et tema eller et felt.

Tips: 

  • Bruk spørreord: hvordan, hvorfor, hvilke (faktorer, forhold) osv.
  • Noen spørsmål er lukkende og gir konkrete/avgrensete svar. Andre egner seg til drøfting av ulike tolkninger etc.
    «Hva …?» er mer lukkende enn «hvordan … » og «på hvilken måte».
    «Hvorfor» innebærer at du ser etter årsaksforklaringer (kausalitet). Dette stiller strenge krav til design og metode.
  • Velg gjerne spørreord som åpner opp problemstillingen slik at du kan belyse temaet, for eksempel «På hvilken måte … ?»
    «Hvordan kan vi forstå [et fenomen]?»
  • Prøv å sammenfatte problemstillingen i ett hovedspørsmål og eventuelle underspørsmål (to eller tre er som regel tilstrekkelig).

Disposisjon

En disposisjon er en oversikt over hovedpunktene i oppgaven. Den gjør strukturen tydelig og hjelper deg å jobbe målrettet med emnet. Disposisjonen kan gjerne brukes som grunnlag for veiledning, særlig i startfasen. Noen ganger finner man ut at oppgaven må omstruktureres. Da er det lurt å arbeide med disposisjonen. En god disposisjon viser hvordan de ulike delene av oppgaven henger sammen. Ikke minst er den til god hjelp for leseren. Se også leserveiledninger.

Disposisjonen over oppgaven kan gjerne komme på slutten av innledningen, men her er det ulike konvensjoner. Bruk skjønn: hva tror du er greiest for leseren? Informasjon bør komme i rett tid – ikke for tidlig og ikke for sent.

Teorikapittel

Teorien i en empirisk oppgave skal belyse empirien på en spesiell – vitenskapelig – måte. Den skal få fram noe som hverdagsbetraktninger ikke gjør. Hovedhensikten med teori er å bruke den i analysen eller tolkningen av et datamateriale. Dette betyr at du ikke må redegjøre for teori som du ikke skal bruke til noe. Dette skaper falske forventninger hos leseren, og gir inntrykk av at du ikke har kommet i havn.

Ikke alle oppgaver har en egen teoridel. I IMRoD-modellen er det tidligere forskning som tar teoriens plass, som del av introduksjonen. Da blir metodekapitlet kapittel nr. 2.

Hva slags teori bør du velge? Siden teorien danner et grunnlag for å analysere dataene, kan det være nyttig å velge teori som gjør det mulig å skille og plassere fenomener i ulike kategorier. Men det finnes også teori som får fram flere nyanser ved et fenomen enn det vi får gjennom hverdagslige betraktninger. Du kan altså velge å enten redusere kompleksiteten i datamaterialet, eller å utvikle det som i utgangspunktet virker enkelt.

Hvor mye tid og plass skal du bruke på teorikapitlet? Dette er et vanskelig spørsmål. Noen oppgaver bruker for mye plass på teori, og kommer ikke til hovedsaken: analysen og drøftingen. Men det er også viktig å ha lest nok teori til å kunne vite hva du skal se etter når du samler inn data. Svaret må derfor bli at det er undersøkelsesområdet (dataene) som avgjør. Noen undersøkelser krever lite teori, men legger kanskje desto mer vekt på metode, mens andre krever en del teori for å kunne foreta en spennende drøfting.

Metodekapittel

I en forskningsartikkel er avsnittet om metode ofte det viktigste. Det samme gjelder metodekapitlet i en empirisk oppgave. Dette kan også være et vanskelig kapittel å skrive, fordi det ikke alltid er klart hvilken «jobb» det skal gjøre. Et metodekapittel skal ikke gjengi innholdet i fagets metodebøker. Dersom du har brukt intervju er det for eksempel ikke nødvendig å liste opp forskjellige typer forskningsintervju. Du trenger heller ikke redegjøre for forskjellene mellom kvantitative og kvalitative metoder, eller liste opp ulike typer validitet og reliabilitet.

Det du skal gjøre, er å vise hvordan dine valg av design og metode egner seg til å belyse/besvare ditt forskningsspørsmål, og hvilke vurderinger du har foretatt mht validitet (gyldighet) og reliabilitet (pålitelighet).’Show, don’t tell’ – vis leseren hva du gjorde, og forklar hvorfor. Da vil metodekapitlet sette de ulike delene av oppgaven i sammenheng, og det blir spennende å lese. I praksis betyr dette å demonstrere at du har forstått den praktiske betydningen av begrepene.

  • Et godt metodekapittel forteller hva du har gjort i din undersøkelse, og forklarer hvorfor. Hvordan samlet du inn data? Hva kan man forvente å finne ved å gjøre det på denne måten?
  • Hva var rammene? Hvilke avveininger måtte tas? Hva oppnår du ved å bruke denne metoden?
  • Vis hva du har gjort for å øke validiteten. Hva kan du si om reliabiliteten (påliteligheten) i datainnsamlingen? Hvordan vet du at du har undersøkt det du ønsket å undersøke? Hvilke slutninger kan trekkes på dette grunnlaget? Hvilke slutninger er sikre, og hvilke er mer tentative? Hvilken overføringsverdi har resultatene? Kan du generalisere – hvorfor, hvorfor ikke?
  • Svakheter og styrker ved metoden skal beskrives. Den ekstra gode oppgaven utmerker seg ved å forsvare sine valg og samtidig kritisere dem.

Analyse

Sammen med drøftingen er analysen oppgavens høydepunkt. I IMRoD-modellen kalles denne delen for resultater. Her redegjør du for funn, og behandler disse på en systematisk – metodisk – måte. Leserens forventninger bygges opp i innledningen og gjennom redegjørelsene i teori- og metodekapitlet. Når funnene presenteres og analyseres skal disse forventningene innfris.

Å analysere betyr å skille mellom ulike fenomener – likt fra ulikt. Ved å skille mellom fenomener, setter du teorien i arbeid. Men akkurat hvordan selve analysen skal se ut, er et metodespørsmål. Det kan ta tid å finne ut hvordan du best presenterer og organiserer funnene dine. Se gjerne på tidligere masteroppgaver for inspirasjon og eksempler.

Dersom du analyserer menneskelige handlinger, settes kanskje leserens følelser i sving. Da er det viktig å velge de analysekategoriene som stemmer overens med teorien du bruker. Samtidig med at følelsene engasjeres skal det kastes lys over fenomenet slik at man forstår det på en ny (og bedre) måte.

NB: Ikke alle oppgaver har et eget kapittel for analyse: det kan også være aktuelt å tolke og/eller analysere underveis.

Drøfting

I mange oppgaver er drøftingen det viktigste. Pass derfor på at du har tid og plass til å gjennomføre en skikkelig drøfting. Her har du anledning til å vise at du har forstått betydningen av funnene dine, og at du kan bruke teorien på en selvstendig måte.

En drøfting består av argumentasjon; det vil si å undersøke et fenomen fra flere sider. Når du stiller spørsmål til det du har redegjort for, og vurderer ulike tolkninger, foretar du en drøfting. Her er noen få eksempler på formuleringer som signaliserer drøfting:

  • På den ene siden .. og på den andre
  • Men er det virkelig slik at …
  • … eller kan det også tenkes … ?
  • … en annen mulig forklaring kan være …

Avslutning

Konklusjon eller oppsummering?

Avslutningen på en oppgave kan være av forskjellige slag. Noen oppgaver krever en konklusjon, mens andre kan greie seg med en oppsummering. Problemstillingen og forskningsspørsmålene er avgjørende.

Åpne forskningsspørsmål kan ikke alltid besvares, men hvis spørsmålet kan besvares i bestemt form, det konkluderes. Konklusjonen skal altså svare på problemstillingen. Husk at en negativ konklusjon også er gyldig.

En oppsummering skal gjenta de viktigste momentene fra oppgaven (særlig drøftingen), men gjerne sagt på en ny måte, for eksempel ved å sette dem inn i en større sammenheng, der du setter oppgaven din inn i et større perspektiv.

Perspektivering

I avslutningen bør du sette oppgaven i et større (faglig) perspektiv og peke på mulige veier videre. Under arbeidet med oppgaven kan det ha det dukket opp nye problemstillinger og interessant litteratur som du kunne ha fulgt opp, men som falt utenfor rammen av prosjektet.

  • Bruk andres perspektiv på ditt eget materiale. Da vil du lettere kunne se ting du ikke fikk med deg i utarbeidelsen av prosjektet
  • Pek på andre problemstillinger enn dine egne, som du kom over i kildematerialet som ble benyttet til prosjektet
  • Vis hvordan andre har sett temaet i en større sammenheng
  • Om andre har kommet fram til andre konklusjoner enn du selv, vil dette gi en idé om nye måter å se problemet på
  • Ta fatt i ubesvarte spørsmål fra ditt eget prosjekt
  • Pek på mulige oppfølginger og nye potensielle prosjekt

Oppgaven «biter seg selv i halen»:

Det må være god sammenheng mellom innledningen og avslutningen. Temaer og spørsmål som reises i innledningen må gjenfinnes i avslutningen. Dersom det viser seg at oppgaven likevel ikke har berørt et tema fra innledningen, må det heller strykes. En elegant måte å strukturere teksten på er å bruke samme «bilde», case eller fortelling i begynnelsen og slutten. Når dette bildet vender tilbake i avslutningen, har det fått en ny betydning gjennom innsiktene/erkjennelsen som har oppstått i løpet av skrivearbeidet.

 

Videre lesing:
Førland, T.E. (1996) Drøft: lærebok i oppgaveskriving. Oslo: Ad notam Gyldendal.
Rienecker, L. og Stray Jørgensen, P. (2012) Den gode opgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg: Samfundslitteratur.
Schimel, J. (2012) Writing science: how to write papers that get cited and proposals that get funded. Oxford: Oxford University Press.

Å skrive ryddig

For å kunne skrive effektivt og strukturert er det viktig å skille mellom ulike typer skriveoperasjoner som redegjørelse, tolkning, analyse og drøfting eller diskusjon.

Ta for deg én ting om gangen og unngå å blande sammen redegjørelse og drøfting i samme utsagn. På denne måten får du en mer ryddig tekst.

For å skille mellom de ulike operasjonene, kan du velge å legge redegjørelser i egne kapitler (teorikapittel, presentasjon av funn osv.) og samle all drøftingen i et eget drøftingskapittel. Du kan også velge å drøfte og argumentere underveis. Det siste er vanlig i filosofiske og teoretiske oppgaver. Uansett er det viktig å signalisere hva som er redegjørelse (beskrivelse eller utlegning) og hva som er din tolkning, dine argumenter og andres argumenter. Slik hjelper du leseren til å følge dine resonnementer, og viser at du kan ta forbehold der det er nødvendig. En slik skrivemåte er en del av forskerrollens ideal om refleksivitet og objektivitet.

Tips! Unngå svært personlige betraktninger og «synsing». Det er ikke relevant i en akademisk oppgave.

Redegjørelse

I en redegjørelse skal du sammenfatte og gjengi et innhold uten å ta stilling til det. Når du redegjør for teori skal du presentere en annen tenkers ideer på en mest mulig redelig måte. Testen på en god redegjørelse er at den skal kunne godkjennes av opphavspersonen. En nøytral beskrivelse gir deg et mye bedre ståsted for (eventuell) kritikk enn en presentasjon som er negativt vinklet.

Teksten blir mest ryddig dersom du setter nytt avsnitt før du begynner å drøfte – eller diskutere – det du har redegjort for, men her kan du bruke skjønn.

Tips! Gjengi materialet med egne ord, gå deretter tilbake til kilden for å sjekke fakta.

Analyse

Empirien i en empirisk oppgave må analyseres, det vil si kodes, tolkes og eventuelt kategoriseres. Det er mange måter å gjøre dette på; konsulter metodelitteraturen i faget ditt. Analysen kan enten komme etter en redegjørelse, eller redegjørelse og analyse kan være integrerte. Les gjerne andre oppgaver for inspirasjon.

Drøfting

I en teoretisk oppgave er argumentasjon og drøfting sentralt. Du kan enten drøfte ideene og begrepene underveis, eller skille ut drøftingen i egne kapitler. Pass uansett på at du ikke redegjør og drøfter i én og samme vending.

I en empirisk oppgave kommer drøftingen etter redegjørelsen, og bringer sammen det som er sagt (bakgrunn, teori, metode og funn). Noen ganger kalles drøfting for diskusjon (fra det engelske ”discussion”). Se mer om diskusjon under IMRoD-modellen.

Hvordan kan du gjenkjenne drøftingen i en tekst? Se etter signalord som viser at det er snakk om argumentasjon (til forskjell fra redegjørelse). Noen slike ord er: Hvis … så … dersom … kan det hevdes at … På den ene siden … på den andre … derfor …

Tips! Let etter argumentasjon og drøfting i andres tekster.

Slutninger (konklusjoner)

På bakgrunn av drøftingen kan du trekke slutninger (konklusjon er en type slutning). Slutninger må være gyldige, det vil si at de må følge logisk av det de bygger på. I empiriske, kvantitative oppgaver snakker vi da om validitet.

Videre lesing:
Brodersen, R.B., Bråten, F., Reiersgaard, A., Slethei, K. og Ågotnes, K. (2007) Tekstens autoritet: tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget.
Førland, T.E. (1996) Drøft: lærebok i oppgaveskriving. Oslo: Ad notam Gyldendal.

Formelle krav til oppsett

Siden er under utvikling.

Oppsettet av oppgaver ved universitet og høgskole følger bestemte formelle krav. Her finner du en generell beskrivelse, men ulike studiesteder og -programmer kan ha mer spesifikke krav til omfang, referansestil, forside og så videre. Sjekk emnesidene for faget ditt. Felles for alle akademiske oppgaver er at det stilles strenge krav til sitering, referanselister og etisk bruk av kilder. En generell beskrivelse av innholdet i en større oppgave finner du under «oppbygning av en oppgave«.

Forside

Mange institutter og avdelinger har en egen forsidemal som kan fylles ut. Forsiden inneholder vanligvis:

  • Tittel, eventuelt undertittel (for master- og bacheloroppgaver)
  • Ditt navn eller studentnummer
  • Oppgavetype
  • Institusjonstilknytning (universitet/høgskole, fakultet, institutt, emne)
  • Studiesemester eller årstall

Her kan du laste ned logoer til bruk på forside fra UiO og UiB. For HVL gjelder denne nettsiden.

Maler

Bruk av maler (eng. templates) i Word anbefales for å spare arbeid. Malene har ferdige oppsett for innholdsfortegnelse, tekstformatering, overskrifter, kapittelnummerering, innrykk med mer. Se hjelpesider fra Microsoft her.

Når du har valgt en mal, er det viktig å bruke denne til all formatering av overskrifter, innrykk, sitater, fotnoter, figurer og så videre. Det betyr at dersom du vil gjøre endringer i for eksempel skriftstørrelse, må du endre selve malen. Marker området med den nye formateringen, og høyreklikk nivået du vil endre (normal, overskrifter mv) i Word-menyen:

Tips:

  • Dersom du limer inn tekst fra andre dokumenter eller plattformer, er det best å velge «lim inn som ren tekst» for å unngå å få med uønsket formatering.
  • Hvis du har fått problemer med layout og formatering, kan du klikke på ikonet for «vis usynlige», som ser slik ut: . Da vil du kunne oppdage usynlige funksjoner som mellomrom, linjeskift, sideskift og så videre.

 Innholdsfortegnelse

Når du arbeider med oppgaven i malen, vil innholdsfortegnelsen oppdateres med riktige sidetall, overskrifter, punktlister, figurer mv. Høyreklikk på innholdsfortegnelsen for å oppdatere, eller bruk meny. Se også Microsofts hjelpesider om redigering av innholdsfortegnelse.

Eksempel på innholdsfortegnelse

Overskrifter

Velg mellom nummererte og unummererte overskrifter. Antall overskriftsnivåer tilpasses oppgavens lengde. I en lang oppgave (master- og PhD-avhandling) vil tre nivåer ofte være tilstrekkelig (eksempel: 1.1.1), mens fire regnes som maksimalt (eksempel: 1.1.1.1). Se etter dette symbolet i skriveprogrammets menyer, og velg en stil Se også hjelpesider for Office. Hvert nytt kapittel i en større oppgave starter på en ny side. Du setter inn sideskift fra meny, eller med PC-tastene Ctrl + Enter.

Brødtekst, marger og skriftstørrelse

Brødteksten er den teksten som kalles «normal» i tekstbehandlingsprogrammet. Vær forsiktig med bruk av utheving, kursivering, understreking mv.

  • Linjeavstand er vanligvis halvannen (1,5). Stilles inn her: 
  • Punktstørrelse: Det mest vanlige er 11 i en moderne font som Calibri eller 12 i en tradisjonell font som Times New Roman.
  • Venstrejustert tekst med flytende høyremarg (ikke blokkjustert) gir best leselighet. Velg 
  • Topp- og bunnmarg skal være minst 2,5 cm.

I tabeller, figurer, fotnoter og referanseliste kan du bruke mindre punktstørrelse og enkel linjeavstand så lenge hensynet til lesbarhet er godt ivaretatt.

Det skal aldri være mer enn ett mellomrom etter hvert ord eller tegn. Hvis du trenger større mellomrom (innrykk), bruk tabulatortasten:

Illustrasjon: Colourbox

Sidetall (paginering)

Sidetall settes som regel nederst på siden. I lengre oppgaver kan forord og sammendrag markeres med romertall (i, ii, iii osv.), mens normal paginering (1, 2, 3 osv.) starter med innledningen. Dersom oppgaven skal trykkes, kan det være nødvendig å legge inn blanke sider for å få sidetallene på riktig plass. Les mer om bruk av sidetall på Microsofts hjelpesider for Office.

Avsnitt

Avsnitt markeres enten med ekstra linjeskift eller innrykk. Det første er vanligst (og ordnes automatisk med Word). Merk at enkelt linjeskift ikke er tilstrekkelig for å markere avsnitt.

Sitater

Kortere sitater i teksten markeres med anførselstegn og kildehenvisning, men ikke kursiv. Unntaket er utsagn fra informanter (intervjudata), som ofte kursiveres. Lengre sitater (mer enn 3 linjer eller 140 ord, avhengig av referansestil) rykkes inn med tabulator eller ved hjelp av Word-malen. Når sitatet er rykket inn, skal det verken ha anførselstegn eller kursiv.

Det kan være nødvendig å redigere Word-malen for å fjerne unødvendig kursivering. Endre teksten slik du vil ha den, marker en del av teksten og høyreklikk på stilen du vil endre. Velg «Update Normal to Match Selection», eller tilsvarende på norsk.

Les mer om sitering under «hvordan referere«.

Figurer og tabeller

Dersom du bruker figurer og/eller tabeller i teksten, må disse kommenteres og forklares i teksten. De skal nummereres slik at henvisninger blir entydige. I lengre oppgaver nummereres de etter kapittel, eksempelvis slik at den første figuren i kapittel seks kalles Figur 6.1, og oppgis i en egen liste som kan genereres av tekstbehandlingsprogrammet. Figur- eller tabellteksten skal gi en kortfattet beskrivelse av hva figuren eller tabellen viser, og være informativ nok til at den utgjør en forståelig enhet.

Vær oppmerksom på opphavsrettslige forhold ved reproduksjon av andres bilder. Slik bruk er som regel ikke omfattet av sitatretten.

Eksempel på bruk av figur. Hentet fra «Samfunnsgeografiske metoder,» av H. Ø. Haugen og A. F. Tollefsen, i D. Jordhus-Lier og K. Stokke, Samfunnsgeografi: En innføring (s. 70), 2017 (https://doi.org/10.23865/noasp.14.45). CC BY 4.0.

Noter

I enkelte fagtradisjoner kan du velge å bruke fotnoter eller sluttnoter til opplysninger som ikke hører hjemme i den løpende teksten. Vær konsekvent i bruken av noter, og prøv å begrense omfanget.

Vedlegg

En del materiale kan legges som vedlegg, for eksempel intervjuguide, samtykkeskjema, tabeller og andre data. Vedleggene ligger til slutt i oppgaven (etter referanselista) og inngår ikke i antall sider.

Referanseliste

Alle kildene som er brukt, skal vanligvis oppgis i samme referanseliste og ordnes alfabetisk. Hvis det er flere innførsler med samme forfatter, og du bruker en forfatter-årstall-stil (som APA eller Harvard), ordnes de kronologisk i stigende rekkefølge (eldste først). Referanser med samme årstall markeres da med a, b, c osv. I de aller fleste fag ligger alle typer kilde i samme referanseliste, men det kan være aktuelt å skille mellom primær- og sekundærkilder i enkelte historiske emner. Les mer om referanselister under «hvordan referere«.

Tips: Hvis du velger å bruke et referansehåndteringsverktøy som Endnote, bør du ha relativt gode dataferdigheter. Det er fullt mulig å skrive en oppgave eller artikkel uten. Referanser kan enkelt kopieres fra Oria eller Google Scholar, men pass da på å sjekke at de er fullstendige. Se etter dette symbolet:   

Flere ressurser

Tekstbehandling: Hjelpesider for bruk av stiler i Word, generelt om Word for Windows, Word for Mac, LaTeX.

En mer utfyllende innføring i praktiske detaljer og formelle krav finnes hos Høgskolen i Innlandet.

Referansehåndteringsverktøy: Endnote (UiO, HVL), Zotero. 

Purdue OWL (Online Writing Lab) er et anerkjent nettsted som gir svar på en lang rekke spørsmål om akademisk skriving på engelsk.

For tegnsetting på norsk, se Korrekturavdelingen.no