Ikke-akademisk språk

Muntlig språk, private betraktninger, småprat og sterke karakteristikker bør unngås i en akademisk tekst. Det kan ofte være en fordel å stryke adjektiver. For å få en ryddigere tekst kan det også være en fordel å kutte ut småord.

Ordbruk

En god regel er å bruke vanlige ord som du er sikker på at du forstår. Unngå fremmedord dersom du kan bruke vanlige, norske ord som betyr det samme. Selv om en sensor ofte kan gjette seg fram til hva studenten ønsker å si, er det best å uttrykke seg presist.

Det finnes også enkelte vanlige ord som ofte brukes feil. Noen ganger brukes ordene til å si det motsatte av det de faktisk betyr. Dette kan bli ufrivillig komisk. Her er noen vanlige feil:

Arte seg – Utarte
At noe utarter, betyr at det går for langt; tar av og blir ustyrlig eller deformert. Vanligvis ønsker man å si at noe «arter seg». Det heter ikke «utarte seg».

Definere – Utdefinere
Utdefinere betyr å definere noe «ut» av den relevante konteksten; det vil si å vise at noe er irrelevant, usaklig eller lignende. Det må altså ikke brukes som synonym til «definere».

Tillegge – Tilegne (seg)
Å tillegge betyr å tenke seg at noe har en egenskap (synonym: attribuere). Det er altså noe vi gjør mot andre.

Å tilegne (seg) er noe vi gjør med oss selv, for eksempel når vi tilegner oss bestemte ferdigheter. Det går ikke an å «tilegne» andre noe.

Vie seg til noe
Uttrykket brukes ofte feil, og blandes av og til sammen med det å «egne seg» til noe.

Avskrekkende betyr å virke skremmende, og dette holder oss fra å gjøre noe. Avskrekkende betyr ikke «betryggende» eller «beroligende».

Ikke nødvendigvis – nødvendigvis ikke
Disse uttrykkene blandes ofte sammen, men betydningen er nesten motsatt. «Ikke nødvendigvis» betyr at noe kan være tilfelle, men det er ikke sikkert. «Nødvendigvis ikke» betyr at det som påstås, ikke kan være slik.

I forhold til
Dette uttrykket har fått en voldsom utbredelse de seneste årene, og erstatter snart de fleste preposisjoner. I forhold til betyr at man sammenligner noe med noe annet, altså at noe står i forhold til, sammenlignes med noe annet (som det ikke er). Overdreven bruk av «i forhold til» gjør meningen uklar og språket flatt. Prøv å variere med mer presise preposisjoner, som: med hensyn til, når det gjelder, sammenlignet med, i forbindelse med osv.

Språk og stil

Akademisk språk er klart, entydig, nøkternt og objektivt. «Objektivt» betyr ikke at man unnlater å ta stilling, men at man viser hvilket grunnlag man bygger sine standpunkter på (belegg). Når man er uerfaren kan det være fristende å pynte på språket ved å bruke kompliserte uttrykksformer og fremmedord, men som regel er det bedre å unngå fremmedord når vanlige ord er like presise. Tenkere som har blitt klassikere, har gjerne en enkel og likefram stil. Nettopp derfor blir de lest av mange, uavhengig av tidens konvensjoner.

En del akademiske tekster er likevel – nødvendigvis – krevende å lese; dels fordi de presenterer spesialisert kunnskap og dels fordi påstander må belegges, blant annet med kildehenvisninger. For å få god lesbarhet må forfatteren derfor ofte legge en del arbeid i den språklige framstillingen.

Stilnivå: Hvem skriver du for?

Hvor mye kan du forutsette at leseren allerede vet, og hvor mye må må du forklare og definere? Skal du skrive for veilederen din, eller for «alle»?

Et vanlig råd er å legge seg et sted midt imellom, og skrive til en medstudent.

Aktiv – passiv

Mange studenter og forskere bruker passiv form av verbet i sine tekster. Dette er noen ganger nødvendig, men for mye passiv gjør teksten tung å lese. Dessuten trekker passivkonstruksjoner ofte med seg andre problemer, for eksempel lange rekker av preposisjonsuttrykk, som her: «… undersøkelse av spørsmål om reduksjon i forekomsten av …»

Eksempel på passivkonstruksjon: Det foretas stadig nye undersøkelser på dette området av instituttet.

Samme setning i aktiv form: Instituttet foretar stadig nye undersøkelser på dette området. Eller: Instituttets forskere gjør stadig nye undersøkelser på dette området.

Eller: Instituttet forsker stadig på dette området.

Hvis du bruker passiv form skjuler du subjektet (den som handler) i setningen. En vanlig misforståelse er at en passiv setning er mer objektiv fordi man unngår ordet «jeg» eller «vi». Her, som ellers, er det fornuftig å variere. For mye passiv form blir tunglest, byråkratisk og ”mystifiserende”, men for mye aktiv form kan også bli slitsomt. Det er ikke alltid vi trenger å minnes om forskernes personer gjennom bruk av ”jeg” eller ”vi”.

Øvelse

Skriv om til mer direkte form:

  • X er preget av viktighet
  • Y kjennetegnes av pålitelighet
  • X medfører riktighet
  • Utføre forskning
  • Bedrive tenkning
  • Foreta en undersøkelse

Kan jeg skrive ”jeg”?

I noen fag advares det sterkt mot å bruke ordet «jeg». Da kan du bli nødt til å skrive om, og bruke «man», «vi» eller passiv form. Men det er viktig å være klar over at det å bruke ordet «jeg» ikke er det samme som å være privat eller subjektiv. Her kan vi skille mellom et privat eller personlig «jeg» og det skrivende «jeg», altså forfatteren av teksten. Det å skrive «nå skal jeg redegjøre for … » er ikke et personlig utsagn. I de fleste fag vil det være uproblematisk å bruke forfatter-jeg’et i leserveiledninger. Dette virker mindre stivt enn å bruke ordet «man» om seg selv.

I de fleste vitenskapelige tekster er det også et forsker-jeg: personen(e) som har gjennomført studier og framskaffet resultatene. Når man skal redegjøre for forskningsprosessen er det i våre dager vanlig å bruke pronomenene «jeg» eller «vi».

Det private jeg’et, derimot, har ingen ting i en akademisk tekst å gjøre. Dette betyr ikke at du ikke kan sette ditt personlige preg på teksten, men at du gjør dette med de virkemidlene som de akademiske sjangrene tilbyr (for eksempel ved å velge interessante og viktige problemstillinger, overbevisning gjennom argumentasjon og ved bruk av gode eksempler).

Øvelse

Les noen sider fra en masteroppgave i ditt fag og merk av ordet «jeg». Identifiser hvilke forekomster som viser til henholdsvis forskerjeg’et, forfatter-jeg’et og det personlige jeg. For sammenligning, les en forskningsartikkel som bruker ordet «jeg», og utfør tilsvarende analyse. Hvordan var fordelingen i de to tekstene?

Husk! Studentoppgaver kan ha noen gode grunner til å bruke det personlige jeg; grunner som kan være mindre relevante i en forskningsartikkel.