Å argumentere i egen tekst

Å argumentere i en tekst betyr å gjøre det klart hva det er du hevder i teksten og hvorfor. Du skal med andre ord begrunne dine påstander.

Argumentasjonen utgjør et resonnement som består av

  1. Et synspunkt, en påstand, noe du argumenterer for
  2. Et argument, noe du argumenterer med
  3. Et utsagn som knytter sammen synspunktet og argumentet

Utsagnet som binder sammen synspunkt og argument gjør at leseren din kan forstå hvorfor argumentet fungerer. Utsagnet er et argument for at synspunkt og argument henger sammen.

Argumentasjon er det som driver teksten din framover. Hva er det du vil si? Hva er poenget med teksten din, og hvordan vil du underbygge dette? Når du argumenterer i en tekst gjør du det med utgangspunkt iproblemstillingen din. Det er noe du vil finne ut av og komme fram til. Teksten du skriver er i dialog med andre tekster. Ut fra litteratursøkene du har gjort har du valgt kilder og tatt stilling til hvilke tekster som er viktige for deg. Kan du ut fra problemstillingen din skrive hva du ser for deg at du vil komme fram til?

Argumentasjonens struktur

Toulmins modell deler argumentasjonen i seks:

1. Hovedpåstand

I en hovedpåstand setter du fram en foreløpig konklusjon på problemstillingen din, det du tror du vil komme fram til. Påstanden kan foregripes i formulering av problemstilling, i hypoteser, i innledningen, eller i delkonklusjoner. Endelig hovedpåstand er det du konkluderer, og gjerne avslutter oppgaven din med.

Hva er hovedpåstanden din?

2. Argument(er)

Argument(er) kan være basert på empirisk dokumentasjon, henvisninger til faglige autoriteter eller andre kilder (som historiske kilder, forsøk, intervjuer, spørreundersøkelser, statistikk, bilder, kart). Argumentene utgjør belegg for påstanden.

Hva er argumentene i teksten din? Hvordan underbygger du synspunktet ditt? Hva er det du argumenterer med?

3. Undersøkelsesmetode(r)

Undersøkelsesmetode(r) er analytiske metoder og grep som er hensiktsmessige å bruke på påstander og argumentene du setter fram. Pass på at det er sammenheng mellom valg av teori, metode og empiri.

Hvilken undersøkelsemetode vil du bruke for å prøve ut problemstillingen og påstanden din? Hvilket teoretisk perspektiv vil du bruke i din oppgave?

4. Innvending

En innvending er en kritisk vurdering av undersøkelsesmetoden du har valgt. Her peker du på undersøkelsesmetodens begrensninger, og eventuelle svakheter ved metoden. Pek på forbehold og usikkerhetsmomenter som knytter seg til metoden og praktisk bruk av den.

Hvilke svakheter ser du ved denne metoden? På hvilken måte kan den være problematisk å bruke?

5. Ryggdekning

Ryggdekning er det som støtter undersøkelsesmetoden du tar i bruk. Dette kan du finne i andre vitenskapelige undersøkelser som har brukt samme metode, i faglige autoriteters utsagn eller annet som legitimerer metoden.

Hva støtter undersøkelsesmetoden din? Hva gjør at du velger å bruke den, til tross for begrensningene du har pekt på?

6. Styrkemarkør

Styrkemarkør brukes til å uttrykke graden av sikkerhet du fremsetter en påstand med. Her kan du ta forbehold, og påpeke betingelser med betydning for påstandens styrke.

I hvilken grad er påstanden din sikker, sannsynlig eller mulig?

Oppgave

Still spørsmål til det du selv skal skrive:

  1. Hva er hovedpåstanden din?
  2. Hva er argumentene dine, og hvordan vil du dokumentere påstanden din?
  3. Hvilke undersøkelsemetoder vil du bruke?
  4. Hvilke innvendinger mot undersøkelsesmetoden ser du?
  5. Hvilken ryggdekning har metoden?
  6. I hvilken grad er påstanden din sikker, sannsynlig eller mulig?

Du kan bruke Toulmins argumentasjonsmodell for å synliggjøre argumenter og påstander i oppgaven din.

Videre lesing:
Brodersen, R.B., Bråten, F., Reiersgaard, A., Slethei, K. og Ågotnes, K. (2007) Tekstens autoritet: tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget.
Rienecker, L. og  Stray Jørgensen, P. (2012) Den gode opgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg : Samfundslitteratur.

Å skape flyt

Det er mange måter å skape flyt i en tekst. Dette kalles gjerne tekstbinding. Tekstbinding brukes til å skape de rette forventningene hos leseren: en «lesekontrakt» der leserens forventninger til oppgaven blir innfridd. Åpningen er spesielt viktig: den skal ikke love mer enn du kan holde, men heller ikke for lite. Kunsten er å vise at det som kommer er interessant, og at framstillingen er tilpasset innholdet. Nedenfor er noen eksempler på tekstbinding (NB: kategoriene er til dels overlappende):

  • Disposisjon: strukturert oversikt over innholdet
  • Leserveiledninger: tydeliggjør tekstens oppbygning. Hva kommer når, hva er hensikten med de ulike avsnittene osv. Eksempel: «Nå har jeg tatt for meg … I kommende avsnitt vil jeg ….»
  • Mellomtitler: velg titler som gjenspeiler innholdet i de ulike avsnittene. Dette gir en ryddig og informativ oversikt.
  • Overganger: overgangene mellom ulike avsnitt og kapitler kan brukes til å hjelpe leseren videre, og skape de rette forventningene til det som skal komme.
  • Metakommentarer: forfatterens kommentarer til teksten. Eksempler: «som vi har sett …», «nå skal jeg gjøre rede for …», «som jeg argumenterer …»
  • Frampek, tilbakepek: minne om det som er sagt tidligere, foregripe det som skal komme. Poenget er å vise «hvor du vil» med det du skriver.
  • Oppsummering: peker på essensen i en seksjon og presiserer innholdet
Prinsippet for tekstbinding er å hjelpe leseren til å se sammenhengen i teksten. Et viktig kriterium for akademiske tekster er hensiktsmessig og tydelig avgrensning. Disposisjon og leserveiledninger tydeliggjør avgrensningen, og minner leseren på at forfatteren er bevisst sine valg. Eksempel: «Her kunne det vært relevant å ta for seg … men dette ligger utenfor oppgavens område [eller problemstilling]». «Det vil føre for langt å gå inn på …» osv.
En god oppgave innfrir forventningene som skapes i starten, og svarer på problemstillingen.

 

Videre lesing:
Schimel, J. (2012) Writing Science: How to write papers that get cited and proposals that get funded. Oxford: Oxford University Press.

 

IMRoD-modellen

IMRaD står for Introduction – Method – Results – and – Discussion. På norsk kan vi si Introduksjon – Metode – Resultater – og – Diskusjon (IMRoD).

IMRoD-modellen er en mal for hvordan man bygger opp en vitenskapelig artikkel. Den brukes i helsefag og naturvitenskapene. Til forskjell fra en samfunnsvitenskapelig modell, har IMRoD ikke noe eget teorikapittel.

Oppgaver bygget over IMRoD-modellen er gjerne knappe og konsise. Språket er nøkternt og mest mulig entydig. Det er ikke plass for personlige betraktninger eller språklige finesser i en slik oppgave.

Introduksjon

Introduksjonen (eller bedre, innføringen) viser at du kjenner fagfeltet og tidligere forskning. Den inneholder gjerne:

  • Oppsummering av tidligere forskning på temaet
  • Problemstilling, hypotese eller forskningsspørsmål
  • Eventuelt teori
  • Innføring i feltet, situasjonen eller rådende praksis

Innføringen skal gjøre rede for hva vi vet, og hva vi lurer på. Den skal redegjøre og oppsummere, men også stille spørsmål, belyse, sammenligne osv. Alt du skriver her, skal bygge opp under din problemstilling.

Metode

Metodedelen skal vise at resultatene er framkommet på en troverdig og pålitelig måte (validitet og reliabilitet). Metodekapitlet skal vise hva du har gjort (i oppgaven, forsøket, praksis), og hvordan du gjorde det.

  • Redegjøre
  • Dokumentere
  • Også hva som ikke ble gjort

Metodekapitlet viser hvordan resultatene er framkommet.

Resultater

En relativt stor del av oppgaven brukes til å presentere resultater (funn, data, empiri). Her skal du:

  • Presentere og redegjøre,
    men også
  • Organisere, kategorisere, analysere
  • Forklare, tolke (for eksempel forskjeller mellom ulike studier)
  • Vurdere (holdbarhet og lignende utfra metoden)

Resultatene = essensen i oppgaven. Innføringen og metoden skal bygge opp mot denne, ved å vise hvordan resultatene har framkommet (Metode), og deres betydning (Introduksjon).

Diskusjon

Her tolker og diskuterer du resultatene fra ditt prosjekt.

  • Kan du generalisere?
  • Sammenligne med andre studier
  • Fins det alternative tolkninger?
  • Sterke og svake sider ved oppgaven din
  • Hva er implikasjonene for praksis?
  • Trengs det mer forskning?
  • Gi anbefalinger (for praksis)

Til konklusjonen: Hvordan besvares problemstillingen? Er hypotesen styrket, svekket eller falsifisert? Ikke trekk inn momenter som ikke har vært nevnt tidligere i teksten (under Introduksjon, Metode eller Resultat). Hvis studien ikke gir grunnlag for å konkludere, kan du avslutte med en oppsummering.

Eksempler på tekster bygd opp etter IMRoD-modellen finnes for eksempel i Helsebiblioteket. Mer litteratur om IMRoD finner du ved å søke i Oria – men søk da på IMRaD.

Videre lesing:
Aveyard, H. (2007) Doing a literature review in health and social care: a practical guide. Maidenhead: Open University Press.

Ikke-akademisk språk

Muntlig språk, private betraktninger, småprat og sterke karakteristikker bør unngås i en akademisk tekst. Det kan ofte være en fordel å stryke adjektiver. For å få en ryddigere tekst kan det også være en fordel å kutte ut småord.

Ordbruk

En god regel er å bruke vanlige ord som du er sikker på at du forstår. Unngå fremmedord dersom du kan bruke vanlige, norske ord som betyr det samme. Selv om en sensor ofte kan gjette seg fram til hva studenten ønsker å si, er det best å uttrykke seg presist.

Det finnes også enkelte vanlige ord som ofte brukes feil. Noen ganger brukes ordene til å si det motsatte av det de faktisk betyr. Dette kan bli ufrivillig komisk. Her er noen vanlige feil:

Arte seg – Utarte
At noe utarter, betyr at det går for langt; tar av og blir ustyrlig eller deformert. Vanligvis ønsker man å si at noe «arter seg». Det heter ikke «utarte seg».

Definere – Utdefinere
Utdefinere betyr å definere noe «ut» av den relevante konteksten; det vil si å vise at noe er irrelevant, usaklig eller lignende. Det må altså ikke brukes som synonym til «definere».

Tillegge – Tilegne (seg)
Å tillegge betyr å tenke seg at noe har en egenskap (synonym: attribuere). Det er altså noe vi gjør mot andre.

Å tilegne (seg) er noe vi gjør med oss selv, for eksempel når vi tilegner oss bestemte ferdigheter. Det går ikke an å «tilegne» andre noe.

Vie seg til noe
Uttrykket brukes ofte feil, og blandes av og til sammen med det å «egne seg» til noe.

Avskrekkende betyr å virke skremmende, og dette holder oss fra å gjøre noe. Avskrekkende betyr ikke «betryggende» eller «beroligende».

Ikke nødvendigvis – nødvendigvis ikke
Disse uttrykkene blandes ofte sammen, men betydningen er nesten motsatt. «Ikke nødvendigvis» betyr at noe kan være tilfelle, men det er ikke sikkert. «Nødvendigvis ikke» betyr at det som påstås, ikke kan være slik.

I forhold til
Dette uttrykket har fått en voldsom utbredelse de seneste årene, og erstatter snart de fleste preposisjoner. I forhold til betyr at man sammenligner noe med noe annet, altså at noe står i forhold til, sammenlignes med noe annet (som det ikke er). Overdreven bruk av «i forhold til» gjør meningen uklar og språket flatt. Prøv å variere med mer presise preposisjoner, som: med hensyn til, når det gjelder, sammenlignet med, i forbindelse med osv.

Oppbygning av en oppgave

Her finner du en generell beskrivelse av de viktigste elementene i større oppgaver på bachelor- og masternivå. Kapittelstrukturen tar utgangspunkt i empiriske oppgaver, men den har også relevans for deg som skal skrive teoretisk oppgave. Husk at ulike fag har forskjellige krav til oppsett; undersøk hva som gjelder i ditt fagmiljø.

Når det gjelder innholdet i de ulike kapitlene, se også Å skrive ryddig.

Sammendrag og forord

Sammendraget er ofte det første som blir lest. Her kan du vekke leserens interesse. Sammendraget skal gi et overblikk over hovedinnholdet, særlig problemstillingen, men det trenger ikke dekke alle aspekter ved oppgaven. Hovedsaken er å gi en god idé om hva oppgaven handler om.

Sammendraget skrives gjerne til slutt, når du vet hva du faktisk har skrevet. Det er likevel greit å ha et utkast som du arbeider med underveis. Sammendrag kan være krevende å skrive, fordi du bare kan ta med hovedpoengene i arbeidet ditt. Men nettopp derfor er det veldig nyttig å arbeide med sammendraget – da tvinges du til å finne ut hva du egentlig holder på med.

Forordet har ingen spesielle konvensjoner, men det er vanlig å takke veiledere, informanter og andre som har vært til hjelp og støtte under arbeidet. Dersom du har fått stipender eller hatt forskningsopphold skal disse instansene også takkes.

NB: Korte oppgaver trenger ikke sammendrag eller forord.

Innledning

Innledningen skal både gi oversikt over oppgaven som helhet, og være en appetittvekker for leseren. Det kan være lurt å gå gjennom innledningen helt til slutt, slik at det blir god sammenheng mellom den og avslutningen (konklusjonen).

Tips: En elegant vri er å bruke samme stilgrep på innledning og konklusjon, for eksempel et «bilde» som presenteres på én måte i innledningen, og som vender tilbake til i avslutningen, men denne gang med et annet – rikere eller annerledes – perspektiv.

Innledningen inneholder gjerne:

  • Bakgrunn for valg av tema
  • Avgrensning og problemstilling (forskningsspørsmål)
  • Disposisjon over resten av oppgaven

Nedenfor skal vi se på disse elementene etter tur.

Bakgrunn

Bakgrunnen danner anslaget for oppgaven som helhet. Den skal gi et godt inntrykk, og overbevise leseren om hvorfor akkurat denne oppgaven er viktig. Samtidig bør den ikke være lengre enn det som er nødvendig.

Hva som er en relevant bakgrunn avhenger av faget og dets tradisjoner. Det kan dreie seg om historie, om tidligere forskning eller om det praktiske feltet. Det kan også dreie seg om en enkelt tekst, en tenker eller et bestemt problem.

Å skrive akademisk betyr ofte å diskutere med seg selv (eller en innbilt motstander). For å åpne diskusjonen kan du velge mellom forskjellige innganger. Du kan for eksempel:

  • ta utgangspunkt i en aktuell sak
  • beskrive et spesielt problem (case eller eksempel)
  • vise at feltet mangler akkurat denne typen forskning ved å oppsummere tidligere forskning og/eller litteratur

Hvis faget tillater at du trekker inn egne interesser og erfaringer (som praktiker) er dette stedet å gjøre det. I resten av oppgaven bør du være forsiktig med å trekke inn egne erfaringer, særlig hvis de ikke er innsamlet på en systematisk måte.

Tips: Ikke bruk for mye tid på bakgrunn og åpning før du er kommet godt i gang med hovedteksten!

EKSEMPEL: Forskjellige måter å åpne en oppgave eller artikkel. Som inngang til en lengre tekst kan du blant annet bruke oppsummering, historisering, henvisning til en kjent hendelse, aktualisering og leserhenvendelse.

Oppsummering: «Forsøk med spesielt tilrettelagt undervisning i full klasse har vist at …». «Flere studier av makt i organisasjoner har fokusert på … ». I disse konstruerte eksemplene brukes oppsummeringen som bakgrunn.

Historikk: «Examen philosophicum har ein lang tradisjon i norsk universitetsliv, frå etableringa av Det Kongelige Frederiks [universitet] og fram til i dag. Ordninga har overlevd mange reformer, og framstår i dag som obligatorisk opplegg [ … ] Det at ordninga har vist seg å vere så levedyktig, og så omstillingsdyktig, heng truleg saman med …» (Skirbekk, 2009, s.14) . Historien brukes her for å bygge opp et argument.

Kjent hendelse: «Drapet på Benjamin Hermansen viste hvor viktig det er å arbeide forebyggende mot rasisme i marginaliserte ungdomsmiljøer … ».  Hendelsen brukes for å understøtte en påstand.

Aktualisering av tema: «I forbindelse med det norske TV-programmet Hjernevask har forholdet mellom arv og miljø igjen fått stor oppmerksomhet i offentligheten. Dette temaet er ikke nytt, men har en lang historie i psykologifaget såvel som i skjønnlitteraturen». Klassisk diskusjon aktualiseres ved hjelp av en nyere hendelse.

Leserhenvendelse: «Når det blir annonsert et foredrag om lyrikk og samfunn, vil mange av dere gripes av et ubehag» (Adorno, 1991, s.394). Bruken  av personlig pronomen (du/dere) vekker oppmerksomhet, og oppfordrer leseren til å ta stilling.
…………………………………………………………..

Referanser til eksemplene:
Skirbekk, G. (2009) Ex. phil. I: Bostad, I. red. Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre, Innstilling fra dannelsesutvalget for høyere utdanning. Oslo: Dannelsesutvalget ved Universitetet i Oslo.

Adorno, Th. W.,(1991) Tale om lyrikk og samfunn. I: Kittang, A., Melberg, A. og Skei, H.H. red. Moderne litteraturteori: en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, s. 394-411.

Øvelse

Skriv tre forskjellige åpninger til din oppgave ved bruk av ulike litterære virkemidler (se eksemplene ovenfor), for eksempel: 

a) en åpning som «setter scenen» ved hjelp av et bilde
b) en historisk tilnærming til fenomenet du skal diskutere og
c) aktualisering ved hjelp av en mediesak.

Se hvordan de ulike åpningene inspirerer deg, og velg den tilnærmingen som virker mest riktig for ditt tema. Vil du for eksempel vekke følelser, eller være mest mulig nøytral? Hvor viktig er den historiske bakgrunnen? Denne øvelsen kan gjerne gjøres i smågrupper eller to og to. Diskutér hva som gjør en åpning god eller mindre egnet. Hvordan kan åpningen kaste lys over det som skal komme; hvilke forventninger skapes hos leseren?

Avgrensning og problemstilling

Noe av det første man må gjøre som forsker er å avgrense undersøkelsens område (tema, felt) og omfang (mengden informasjon). Ofte kan det ta lang tid å få avgrenset nok. Det kan virke merkelig at jo mer man avgrenser, jo mer spennende blir problemstillingen. Jo smalere du definerer undersøkelsens område, jo dypere kan du gå, mens en mer omfattende problemstilling (eller forskningsspørsmål) bare tillater en overflatisk behandling av temaet.

Problemstillingen kan gjerne formuleres som et hovedspørsmål som konkretiseres i ett eller flere forskningsspørsmål, eller en hypotese som skal testes.

Problemstillingen leder deg framover i oppgaveskrivingen. Dersom du arbeider i et frittstående prosjekt, kan du også endre den underveis.

Les om masterstudenten Martin Roa Skramstads erfaringer med å utvikle og endre problemstillingen underveis.

Hvordan vet vi at vi har laget en problemstilling? Først og fremst er en problemstilling – og et forskningsspørsmål – noe som kan besvares. Hvis den ikke kan besvares, er det snakk om et tema eller et felt.

Tips: 

  • Bruk spørreord: hvordan, hvorfor, hvilke (faktorer, forhold) osv.
  • Noen spørsmål er lukkende og gir konkrete/avgrensete svar. Andre egner seg til drøfting av ulike tolkninger etc.
    «Hva …?» er mer lukkende enn «hvordan … » og «på hvilken måte».
    «Hvorfor» innebærer at du ser etter årsaksforklaringer (kausalitet). Dette stiller strenge krav til design og metode.
  • Velg gjerne spørreord som åpner opp problemstillingen slik at du kan belyse temaet, for eksempel «På hvilken måte … ?»
    «Hvordan kan vi forstå [et fenomen]?»
  • Prøv å sammenfatte problemstillingen i ett hovedspørsmål og eventuelle underspørsmål (to eller tre er som regel tilstrekkelig).

Disposisjon

En disposisjon er en oversikt over hovedpunktene i oppgaven. Den gjør strukturen tydelig og hjelper deg å jobbe målrettet med emnet. Disposisjonen kan gjerne brukes som grunnlag for veiledning, særlig i startfasen. Noen ganger finner man ut at oppgaven må omstruktureres. Da er det lurt å arbeide med disposisjonen. En god disposisjon viser hvordan de ulike delene av oppgaven henger sammen. Ikke minst er den til god hjelp for leseren. Se også leserveiledninger.

Disposisjonen over oppgaven kan gjerne komme på slutten av innledningen, men her er det ulike konvensjoner. Bruk skjønn: hva tror du er greiest for leseren? Informasjon bør komme i rett tid – ikke for tidlig og ikke for sent.

Teorikapittel

Teorien i en empirisk oppgave skal belyse empirien på en spesiell – vitenskapelig – måte. Den skal få fram noe som hverdagsbetraktninger ikke gjør. Hovedhensikten med teori er å bruke den i analysen eller tolkningen av et datamateriale. Dette betyr at du ikke må redegjøre for teori som du ikke skal bruke til noe. Dette skaper falske forventninger hos leseren, og gir inntrykk av at du ikke har kommet i havn.

Ikke alle oppgaver har en egen teoridel. I IMRoD-modellen er det tidligere forskning som tar teoriens plass, som del av introduksjonen. Da blir metodekapitlet kapittel nr. 2.

Hva slags teori bør du velge? Siden teorien danner et grunnlag for å analysere dataene, kan det være nyttig å velge teori som gjør det mulig å skille og plassere fenomener i ulike kategorier. Men det finnes også teori som får fram flere nyanser ved et fenomen enn det vi får gjennom hverdagslige betraktninger. Du kan altså velge å enten redusere kompleksiteten i datamaterialet, eller å utvikle det som i utgangspunktet virker enkelt.

Hvor mye tid og plass skal du bruke på teorikapitlet? Dette er et vanskelig spørsmål. Noen oppgaver bruker for mye plass på teori, og kommer ikke til hovedsaken: analysen og drøftingen. Men det er også viktig å ha lest nok teori til å kunne vite hva du skal se etter når du samler inn data. Svaret må derfor bli at det er undersøkelsesområdet (dataene) som avgjør. Noen undersøkelser krever lite teori, men legger kanskje desto mer vekt på metode, mens andre krever en del teori for å kunne foreta en spennende drøfting.

Metodekapittel

I en forskningsartikkel er avsnittet om metode ofte det viktigste. Det samme gjelder metodekapitlet i en empirisk oppgave. Dette kan også være et vanskelig kapittel å skrive, fordi det ikke alltid er klart hvilken «jobb» det skal gjøre. Et metodekapittel skal ikke gjengi innholdet i fagets metodebøker. Dersom du har brukt intervju er det for eksempel ikke nødvendig å liste opp forskjellige typer forskningsintervju. Du trenger heller ikke redegjøre for forskjellene mellom kvantitative og kvalitative metoder, eller liste opp ulike typer validitet og reliabilitet.

Det du skal gjøre, er å vise hvordan dine valg av design og metode egner seg til å belyse/besvare ditt forskningsspørsmål, og hvilke vurderinger du har foretatt mht validitet (gyldighet) og reliabilitet (pålitelighet).’Show, don’t tell’ – vis leseren hva du gjorde, og forklar hvorfor. Da vil metodekapitlet sette de ulike delene av oppgaven i sammenheng, og det blir spennende å lese. I praksis betyr dette å demonstrere at du har forstått den praktiske betydningen av begrepene.

  • Et godt metodekapittel forteller hva du har gjort i din undersøkelse, og forklarer hvorfor. Hvordan samlet du inn data? Hva kan man forvente å finne ved å gjøre det på denne måten?
  • Hva var rammene? Hvilke avveininger måtte tas? Hva oppnår du ved å bruke denne metoden?
  • Vis hva du har gjort for å øke validiteten. Hva kan du si om reliabiliteten (påliteligheten) i datainnsamlingen? Hvordan vet du at du har undersøkt det du ønsket å undersøke? Hvilke slutninger kan trekkes på dette grunnlaget? Hvilke slutninger er sikre, og hvilke er mer tentative? Hvilken overføringsverdi har resultatene? Kan du generalisere – hvorfor, hvorfor ikke?
  • Svakheter og styrker ved metoden skal beskrives. Den ekstra gode oppgaven utmerker seg ved å forsvare sine valg og samtidig kritisere dem.

Analyse

Sammen med drøftingen er analysen oppgavens høydepunkt. I IMRoD-modellen kalles denne delen for resultater. Her redegjør du for funn, og behandler disse på en systematisk – metodisk – måte. Leserens forventninger bygges opp i innledningen og gjennom redegjørelsene i teori- og metodekapitlet. Når funnene presenteres og analyseres skal disse forventningene innfris.

Å analysere betyr å skille mellom ulike fenomener – likt fra ulikt. Ved å skille mellom fenomener, setter du teorien i arbeid. Men akkurat hvordan selve analysen skal se ut, er et metodespørsmål. Det kan ta tid å finne ut hvordan du best presenterer og organiserer funnene dine. Se gjerne på tidligere masteroppgaver for inspirasjon og eksempler.

Dersom du analyserer menneskelige handlinger, settes kanskje leserens følelser i sving. Da er det viktig å velge de analysekategoriene som stemmer overens med teorien du bruker. Samtidig med at følelsene engasjeres skal det kastes lys over fenomenet slik at man forstår det på en ny (og bedre) måte.

NB: Ikke alle oppgaver har et eget kapittel for analyse: det kan også være aktuelt å tolke og/eller analysere underveis.

Drøfting

I mange oppgaver er drøftingen det viktigste. Pass derfor på at du har tid og plass til å gjennomføre en skikkelig drøfting. Her har du anledning til å vise at du har forstått betydningen av funnene dine, og at du kan bruke teorien på en selvstendig måte.

En drøfting består av argumentasjon; det vil si å undersøke et fenomen fra flere sider. Når du stiller spørsmål til det du har redegjort for, og vurderer ulike tolkninger, foretar du en drøfting. Her er noen få eksempler på formuleringer som signaliserer drøfting:

  • På den ene siden .. og på den andre
  • Men er det virkelig slik at …
  • … eller kan det også tenkes … ?
  • … en annen mulig forklaring kan være …

Avslutning

Konklusjon eller oppsummering?

Avslutningen på en oppgave kan være av forskjellige slag. Noen oppgaver krever en konklusjon, mens andre kan greie seg med en oppsummering. Problemstillingen og forskningsspørsmålene er avgjørende.

Åpne forskningsspørsmål kan ikke alltid besvares, men hvis spørsmålet kan besvares i bestemt form, det konkluderes. Konklusjonen skal altså svare på problemstillingen. Husk at en negativ konklusjon også er gyldig.

En oppsummering skal gjenta de viktigste momentene fra oppgaven (særlig drøftingen), men gjerne sagt på en ny måte, for eksempel ved å sette dem inn i en større sammenheng, der du setter oppgaven din inn i et større perspektiv.

Perspektivering

I avslutningen bør du sette oppgaven i et større (faglig) perspektiv og peke på mulige veier videre. Under arbeidet med oppgaven kan det ha det dukket opp nye problemstillinger og interessant litteratur som du kunne ha fulgt opp, men som falt utenfor rammen av prosjektet.

  • Bruk andres perspektiv på ditt eget materiale. Da vil du lettere kunne se ting du ikke fikk med deg i utarbeidelsen av prosjektet
  • Pek på andre problemstillinger enn dine egne, som du kom over i kildematerialet som ble benyttet til prosjektet
  • Vis hvordan andre har sett temaet i en større sammenheng
  • Om andre har kommet fram til andre konklusjoner enn du selv, vil dette gi en idé om nye måter å se problemet på
  • Ta fatt i ubesvarte spørsmål fra ditt eget prosjekt
  • Pek på mulige oppfølginger og nye potensielle prosjekt

Oppgaven «biter seg selv i halen»:

Det må være god sammenheng mellom innledningen og avslutningen. Temaer og spørsmål som reises i innledningen må gjenfinnes i avslutningen. Dersom det viser seg at oppgaven likevel ikke har berørt et tema fra innledningen, må det heller strykes. En elegant måte å strukturere teksten på er å bruke samme «bilde», case eller fortelling i begynnelsen og slutten. Når dette bildet vender tilbake i avslutningen, har det fått en ny betydning gjennom innsiktene/erkjennelsen som har oppstått i løpet av skrivearbeidet.

 

Videre lesing:
Førland, T.E. (1996) Drøft: lærebok i oppgaveskriving. Oslo: Ad notam Gyldendal.
Rienecker, L. og Stray Jørgensen, P. (2012) Den gode opgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg: Samfundslitteratur.
Schimel, J. (2012) Writing science: how to write papers that get cited and proposals that get funded. Oxford: Oxford University Press.

Språk og stil

Akademisk språk er klart, entydig, nøkternt og objektivt. «Objektivt» betyr ikke at man unnlater å ta stilling, men at man viser hvilket grunnlag man bygger sine standpunkter på (belegg). Når man er uerfaren kan det være fristende å pynte på språket ved å bruke kompliserte uttrykksformer og fremmedord, men som regel er det bedre å unngå fremmedord når vanlige ord er like presise. Tenkere som har blitt klassikere, har gjerne en enkel og likefram stil. Nettopp derfor blir de lest av mange, uavhengig av tidens konvensjoner.

En del akademiske tekster er likevel – nødvendigvis – krevende å lese; dels fordi de presenterer spesialisert kunnskap og dels fordi påstander må belegges, blant annet med kildehenvisninger. For å få god lesbarhet må forfatteren derfor ofte legge en del arbeid i den språklige framstillingen.

Stilnivå: Hvem skriver du for?

Hvor mye kan du forutsette at leseren allerede vet, og hvor mye må må du forklare og definere? Skal du skrive for veilederen din, eller for «alle»?

Et vanlig råd er å legge seg et sted midt imellom, og skrive til en medstudent.

Aktiv – passiv

Mange studenter og forskere bruker passiv form av verbet i sine tekster. Dette er noen ganger nødvendig, men for mye passiv gjør teksten tung å lese. Dessuten trekker passivkonstruksjoner ofte med seg andre problemer, for eksempel lange rekker av preposisjonsuttrykk, som her: «… undersøkelse av spørsmål om reduksjon i forekomsten av …»

Eksempel på passivkonstruksjon: Det foretas stadig nye undersøkelser på dette området av instituttet.

Samme setning i aktiv form: Instituttet foretar stadig nye undersøkelser på dette området. Eller: Instituttets forskere gjør stadig nye undersøkelser på dette området.

Eller: Instituttet forsker stadig på dette området.

Hvis du bruker passiv form skjuler du subjektet (den som handler) i setningen. En vanlig misforståelse er at en passiv setning er mer objektiv fordi man unngår ordet «jeg» eller «vi». Her, som ellers, er det fornuftig å variere. For mye passiv form blir tunglest, byråkratisk og ”mystifiserende”, men for mye aktiv form kan også bli slitsomt. Det er ikke alltid vi trenger å minnes om forskernes personer gjennom bruk av ”jeg” eller ”vi”.

Øvelse

Skriv om til mer direkte form:

  • X er preget av viktighet
  • Y kjennetegnes av pålitelighet
  • X medfører riktighet
  • Utføre forskning
  • Bedrive tenkning
  • Foreta en undersøkelse

Kan jeg skrive ”jeg”?

I noen fag advares det sterkt mot å bruke ordet «jeg». Da kan du bli nødt til å skrive om, og bruke «man», «vi» eller passiv form. Men det er viktig å være klar over at det å bruke ordet «jeg» ikke er det samme som å være privat eller subjektiv. Her kan vi skille mellom et privat eller personlig «jeg» og det skrivende «jeg», altså forfatteren av teksten. Det å skrive «nå skal jeg redegjøre for … » er ikke et personlig utsagn. I de fleste fag vil det være uproblematisk å bruke forfatter-jeg’et i leserveiledninger. Dette virker mindre stivt enn å bruke ordet «man» om seg selv.

I de fleste vitenskapelige tekster er det også et forsker-jeg: personen(e) som har gjennomført studier og framskaffet resultatene. Når man skal redegjøre for forskningsprosessen er det i våre dager vanlig å bruke pronomenene «jeg» eller «vi».

Det private jeg’et, derimot, har ingen ting i en akademisk tekst å gjøre. Dette betyr ikke at du ikke kan sette ditt personlige preg på teksten, men at du gjør dette med de virkemidlene som de akademiske sjangrene tilbyr (for eksempel ved å velge interessante og viktige problemstillinger, overbevisning gjennom argumentasjon og ved bruk av gode eksempler).

Øvelse

Les noen sider fra en masteroppgave i ditt fag og merk av ordet «jeg». Identifiser hvilke forekomster som viser til henholdsvis forskerjeg’et, forfatter-jeg’et og det personlige jeg. For sammenligning, les en forskningsartikkel som bruker ordet «jeg», og utfør tilsvarende analyse. Hvordan var fordelingen i de to tekstene?

Husk! Studentoppgaver kan ha noen gode grunner til å bruke det personlige jeg; grunner som kan være mindre relevante i en forskningsartikkel.

Skriving

I akademisk skriving stilles det bestemte krav til både form og innhold, språk, stil og struktur, og for å skrive en god oppgave må du oppfylle disse. En viktig del av skrivearbeidet er korrekt bruk av kilder

Skriving

Ill.foto: HiB

Her får du veiledning i det å skrive en akademisk oppgave på bachelor- og masternivå. Vi gir deg grundig innføring i hvordan større oppgaver kan struktureres, og råd om akademisk språk og stil. Du får tips om hvordan du kan komme i gang med skrivingen, og eksempler på måter å takle ulike faser av skrivearbeidet, fra det å begynne å skrive for seg selv, til å presentere tekst for andre, og til slutt: oppgaven som produkt.

I løpet av arbeidet med en akademisk tekst kan du formidle innholdet på ulike måter og i flere kanaler. Lær mer om skriftlig og muntlig formidling, publisering og egenarkivering.  

Husk at ulike fag stiller ulike krav. Rådene du får her er generelle, og må alltid sjekkes mot de spesielle kravene i faget.