Lesing og skriving

Oppgaveskriving i høyere utdanning går ut på å bruke det du har lest og lært til å skrive noe selv, på en selvstendig måte. Du former din egen tekst blant annet gjennom å omforme andres tekster. Lesing under oppgaveskriving innebærer at du leser ut fra din egen problemstilling, og bruker det du leser på en aktiv måte i forbindelse med at du utvikler dine egne analyser og din egen argumentasjon. Gjennom lesingen plukker du opp og samler inn det du kan bruke i skrivingen.

Husk at du da endrer på den opprinnelige sammenhengen for det materialet du bruker. Når du viser til eller siterer fra en annen tekst, gjør du det du bruker til ditt. Alt som skjer i din tekst er det du som gjør. Samtidig kan du ikke bare overta det andre har tenkt og skrevet som om det var deg selv som hadde tenkt og skrevet det. Du må skille klart mellom egne fortolkninger, parafraseringer (indirekte sitater), og direkte sitater. Du må altså beherske grunnleggende sitat- og referanseteknikk.

Les egne og andres tekster

  • Når du skriver en oppgave, er det veldig viktig å lese den gjennom, mange ganger. Vær kritisk, og still de samme spørsmålene til din egen tekst som du stiller til andres: Hva vil jeg fram til her? Gjør jeg klart rede for problemstilingen? Besvarer jeg den i løpet av oppgaven?
  • Akkurat som med andre tekster, er det lurt å legge den fra seg en stund for så å komme tilbake og se på den med friske øyne. Er noe uklart? Kommer det tydelig fram hva jeg vil undersøke, hva jeg vil demonstrere og/eller argumentere for, hva som er mine poenger og hva som er andres og så videre.
  • Les teksten din høyt for deg selv. Det er en god måte å oppdage eventuelle problemer andre som skal lese den kan støte på. Er setningene for lange? Er det mange gjentakelser? Det er lett å se seg blind på sin egen tekst, men du kan kanskje høre at noe kan bli bedre.
  • La også andre lese og kommentere teksten din, gjerne både medstudenter og noen som ikke er så inne i tematikk og terminologi. De kan se ting ikke du ser. Når dere leser hverandres tekster kan dere bli inspirert, men dere kan også bli oppmerksomme på svakheter og feil dere selv vil unngå. Det kan altså være nyttig både for den som leser og kommenterer og for den som får teksten sin kommentert.

Ta vare på det du har lest

Mens man leser en tekst hender det at man tenker: «Det var interessant, det visste jeg ikke, det må jeg huske på». Hvordan kan du ta med deg disse glimtene av innsikt videre i studiet? Her skal vi si litt mer om å ta notater og om andre måter du kan kombinere lesing og skriving i arbeidet ditt. 

Notater

  • Skriv notater til det du leser i et eget hefte eller dokument på pc-en. Det vil automatisk tvinge deg til å skrive bedre og mer informative notater enn hvis du bare noterer i selve teksten. Utarbeid gjerne notatene dine til små sammendrag av det du leser.
  • Å skrive stikkord, notere og lage understrekninger i teksten er også en teknikk du kan bruke for å bli en mer aktiv leser. Vær klar over at en tekst full av understrekninger kan gi et falsk inntrykk av at du har jobbet grundigere med teksten enn du faktisk har. Å streke under er lett. Å trekke ut viktig informasjon og viktige poenger og ordne stoffet i egne notater er vanskeligere – men til gjengjeld gir det større utbytte.
  • Du kan markere og notere direkte i teksten. NB! Det skal du ikke gjøre dersom boken er lånt på biblioteket! 
  • Få tak i tekstens hovedbudskap, argumentasjon og sammenhengen teksten står i. Markering og notering i en tekst må avgrenses, og tilpasses formålet med lesingen: Skal du tilegne deg tekstens innhold og argumentasjon i sin helhet, skal du bruke deler av teksten i forbindelse med noe du selv skriver, eller leser du til eksamen?
  • Vent med understrekning og notering til du har lest gjennom teksten, eller til du har lest nok av teksten til at du skjønner hvilken retning teksten tar og hva den dreier seg om. (Mer om dette under Lesemåter). Om du fester deg for mye ved detaljer kan du oppleve at det blir vanskeligere å gripe helheten i teksten. Marker og strek under på steder i teksten der forfatteren samler sine argumenter eller der hvor hovedpoengene kommer tydeligst til uttrykk.  
  • Bli enig med deg selv om hvilke tegn du bruker til å markere hva med, for eksempel hvor viktig noe er. Streker, dobbeltstreker, ringer rundt bestemte begreper, utropstegn eller kryss er eksempler på tegn man kan bruke til å markere i teksten. Når du i etterkant tar frem teksten igjen, går det raskere å få øye på det viktigste i teksten.

Husk! Hva du oppfatter som det viktigste, kan forandre seg. Første gang du jobber med en vanskelig tekst om et nytt emne, kan det være at du gjetter ganske mye hva som er viktig i teksten. Det er ikke sikkert at du gjetter riktig i første omgang. Vær åpen for at du kan ha oversett noe viktig, kanskje til og med det viktigste?

Repetisjonslesing

Repetisjon kan brukes både til å huske et stoff bedre, og som en grundigere innlæring av stoffet. Hvis du repeterer for å tilegne deg stoffet bør repetisjonen skje så snart som mulig etter første gangs gjennomlesning. Her gjelder det å forstå en tekst i sin helhet, men denne helheten – linjene i argumentasjonen – kan bare erkjennes gjennom å ta et tilbakeblikk på teksten og ordne delene i forhold til hverandre på ny. Mens man leser en tekst ser man bare delene. Repetisjon handler om å etablere en forståelse av hvordan disse delene henger sammen.

Når du er i en skriveprosess kan det også hende du får bruk for å gå tilbake til og lese en tekst på nytt fordi din oppfatning av den kan ha endret seg. Kanskje forstår du argumentasjonen bedre etter å ha lest noe annet? Kanskje prosessen med drøfting har fått deg til å stille andre spørsmål? Kanskje kan du ha nytte av teksten på en annen måte enn du først trodde fordi du har endret problemstillingen din?

Å skrive sammendrag

Når du skriver sammendrag er formålet å bruke skriving som et verktøy til repetisjon. Få frem hovedtrekk ved tekstens argumentasjon og struktur. Sammendraget skal være lojalt overfor den teksten du skriver sammendrag av. Det gjelder å fremstille problematikken og argumentasjonen i en tekst på tekstens egne premisser. Poenget med å skrive sammendrag er ikke å kritisere synspunktene eller å belyse egne problemstillinger. Det betyr ikke at du ikke skal bruke dine egne ord. Skriv sammendrag med sikte på å gjengi andres påstander og argumenter på en slik måte at de ville kunne si: «Ja, det var det jeg mente».

Argumentasjon i tekst

Å argumentere er en av de grunnleggende tingene vi kan gjøre med språket. Overalt hvor folk snakker finner vi argumentasjon. Å argumentere er å hevde noe og å forsøke å få andre til å gå med på det vi hevder gjennom å framføre grunner for å hevde det. Argumentasjonen utgjør et resonnement som består av

  1. Et synspunkt, en påstand, noe vi argumenterer for
  2. Et argument, noe vi argumenterer med
  3. Et utsagn som knytter sammen synspunktet og argumentet

Utsagnet som binder sammen synspunkt og argument gjør at vi skjønner hvorfor argumentet fungerer. Utsagnet er et argument for at synspunkt og argument henger sammen.

EKSEMPEL
«Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.»
Motargumentasjon: «Det er du som lager middag denne uken. Jeg har eksamen neste uke. Det avtalte vi jo.»

Denne korte samtalen kan vi analysere. Vi kan si at synspunkt står mot synspunkt. Den ene har synspunktet: Du skal lage middag. Den andre har synspunktet: Nei, du skal lage middag. Problemstillingen er: Hvem skal lage middag?

Så ser vi på argumentasjonen. Den ene sier: «Det er din tur til å lage middag i dag. Jeg laget middag i går.» Her kan vi oppfatte «Jeg laget middag i går» som et argument, dvs. som et utsagn som har den funksjonen at det skal støtte eller underbygge et annet utsagn, her utsagnet: «Det er din tur til å lage middag i dag». Umiddelbart høres det ikke ut som et dårlig argument. Hvorfor ikke?

Grunnen til at «Jeg laget middag i går» er et brukbart argument, kan vi få fram hvis vi sier at det ligger et usagt eller usynlig argument under eller bak det som blir sagt, f.eks.: «Her i huset lager vi middag annen hver dag» eller «Vi fordeler middagslagingen mellom oss» eller lignende. Hvis det er riktig, så er det rimelig å si «Jeg laget middag i går» hvis det vi vil fram til er «og derfor skal ikke jeg lage middag i dag, så det skal du». Resonnementet kan settes opp slik: Her i huset lager vi middag annenhver dag. Jeg laget middag i går. Altså: Du skal lage middag i dag.

Man kan si at «Her i huset lager vi middag annen hver dag» er en regel om fordelingen av middagslaging. Det er denne regelen som trer i kraft, og som det indirekte vises til, når den ene parten i denne diskusjonen bruker argumentet «Jeg laget middag i går». Men man kunne spørre: Gjelder regelen alltid og uten unntak? «Her i huset lager vi middag annen hver dag, med mindre situasjonen er spesiell, f.eks. at en av oss skal ta eksamen snart». Det er dette unntaket fra hovedregelen eller tilleggsregel om middagslaging under spesielle omstendigheter slik som eksamensinnspurt som motparten i vår samtale indirekte viser til når hun/han bruker argumentet: «Jeg har eksamen neste uke».  Resonnement: Den som snart har eksamen, skal slippe å lage middag. Jeg har eksamen neste uke. Altså: Jeg skal ikke lage middag, så det skal du.

Hun/han føyer til: «Det avtalte vi jo». Er det også et argument? Et argument for hva? Det er neppe et argument for «Jeg har eksamen neste uke» – det er ikke dét de har avtalt. Det kunne være et argument for «Det er du som lager middag denne uken». Han/hun kunne argumentert slik: «Du skal lage middag denne uken. Det avtalte vi jo», underforstått: «Avtaler skal holdes» eller «En avtale er en avtale». Men kanskje det beste her er å oppfatte «Det avtalte vi jo» som et argument for «Ettersom jeg har eksamen neste uke, lager du middag denne uken». Det var det de avtalte. Og en avtale er en avtale. «Når avtalte vi det?», kan vi tenke oss at samtalen fortsetter. Da trengs flere argumenter.

En analyse av denne korte samtalen over kan gjøres mer nøyaktig og omfattende enn det vi har gjort. (Vi kan f.eks. spørre: Er det riktig at «Jeg laget middag i går»; hvis det ikke er riktig, duger det ikke som argument). Men det er ikke nødvendig. Poenget er: Vi kan øve oss i å oppfatte hva det er som foregår når vi støter på argumentasjon. Hva argumenteres det for? Hva er argumentene? Hva er grunnen til at disse argumentene fungerer godt, eventuelt ikke fungerer så godt, eller ikke fungerer i det hele tatt?

Som student skal du skal både lese og skrive argumenterende tekster. Å tenke over hvordan argumentasjonen fungerer i de tekstene du leser, er derfor en viktig side ved det å lese dem. Når du får tak i hvordan forfatteren argumenterer i teksten, får du et bedre grep om hva hun eller han egentlig sier, og samtidig trener du opp evnen til å ta stilling til det du leser.

Stephen Toulmins argumentasjonsmodell

Å se etter argumentasjonen i en tekst er altså å stille en viss type spørsmål til teksten. Spør:

Hva er synspunktet i teksten? Hva er det forfatteren hevder? Hva er det forfatteren argumenterer for? Synspunktet kan kalles standpunktet, påstanden, eller hovedpåstanden. Forfatteren diskuterer seg frem til et synspunkt, som fremføres til slutt. Synspunktet kan derfor også kalles for konklusjonen. Det er vanlig å kombinere: Synspunktet kommer fram tidlig («Jeg vil argumentere for»), så kommer argumentasjonen; diskusjonen, drøftingen, analysen, gjennomgangen, og til slutt kommer synspunktet igjen, nå som en konklusjon: «Vi kan på bakgrunn av dette konkludere med…», «Som jeg har vist i det foregående…». Hva er argumentene i teksten? Hvordan underbygger forfatteren synspunktene sine? Hva er det forfatteren argumenterer med? Et argument som underbygger et synspunkt kalles også for belegg: Hva slags belegg har forfatteren for å hevde dette? eller dokumentasjon: Hvordan dokumenterer forfatteren synspunktet sitt?

Hva er de underliggende eller bakenforliggende antakelsene som ligger til grunn for at disse argumentene faktisk kan brukes til å støtte dette synspunktet? Hva er det som gjør at argumentene fremstår som relevante i sammenhengen?

Det som knytter sammen et argument og et synspunkt, slik at forbindelsen fungerer argumentativt kalles for argumentets hjemmel. Et annet ord for dette er undersøkelsesmetode. I eksempelet over om middagslaging fant vi hjemmelen i utsagnet «en avtale er en avtale» (som var underforstått eller implisitt, men nødvendig for at argumentasjonen skulle fungere). I en litteraturvitenskapelig artikkel kan hjemlene eller undersøkelsesmetodene være slikt som «Det er tillatt å trekke inn opplysninger om forfatteren når vi analyserer dikt», «Et dikts betydning er ikke bundet til det øyeblikket det ble skrevet, men kan også være knyttet til historiske forhold før og etter at det ble skrevet.» I en lingvistisk undersøkelse av sammenhengen mellom alder og uttale, kan det være f.eks. «Når en rekke studier peker i retning av en nær sammenheng mellom alder og uttale, er det grunn til å feste lit til resultatene.» I faglige (akademiske, vitenskapelige) tekster vil ofte hjemlene/undersøkelsemetodene peke mot generelle antakelser, eller grunnprinsipper i det aktuelle faget. Felles for alle fag er hjemler av typen «Forskning bygger på tidligere forskning».

Hva slags motargumenter eller innvendinger kan du tenke deg? Tar forfatteren hensyn til motargumenter? Drøfter forfatteren for og mot, før hun/han konkluderer? Eller argumenterer forfatteren ensidig for sitt syn, og trekker bare inn slik forskning og slik empiri (funn, data) som støtter dette synet? Forfatteren bruker en metode, men begrunnes det godt nok om denne metoden er den beste? Forfatteren bygger på et tallmateriale, men er materialet stort nok? Representativt nok? Forfatteren bygger på intervjuer, men er det mange nok intervjuer? Er intervjuene grundige nok? Trekkes det mer vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av materialet enn det er belegg for?

Når du spør om bruken av en metode er godt nok begrunnet, spør du etter metodens ryggdekning. Slik ryggdekning kan du etterlyse flere steder. Når du spør etter hva slags ryggdekning et synspunkt har, så er det det samme som å spørre hva slags argumenter som støtter synspunktet eller hva slags belegg det er for synspunktet. For hvert enkelt argument kan du spørre: Hva er det som støtter dette argumentet, hva er dette argumentets ryggdekning? Termen ryggdekning blir imidlertid ofte reservert for spørsmålet om hva som er hjemmelens (undersøkelsesmetodens) ryggdekning. Hva som bygger på hva i en slik argumentasjon kan være utfordrende å holde oversikt over!

Hva slags styrkemarkør fremføres synspunktet med? Styrkemarkører kan du se etter i formuleringen av argumentene. Hvis argumentene inneholder modererende uttrykk som «trolig», «kanskje», «i de fleste tilfeller», «en del studier viser» , så kan du kritisere et synspunkt dersom det fremføres uten en styrkemarkør som tar hensyn til disse modifikasjonene. Du kan si: «Forfatteren hevder mer enn hun har belegg for». En slik kritikk kan du også komme med dersom du kjenner til andre studier enn dem forfatteren viser til, og disse studiene peker i en annen retning enn det synspunktet forfatteren hevder. Da kan du si: «Forfatteren burde tatt hensyn til disse studiene. Å hevde det hun hevder er mer problematisk enn hun gir inntrykk av»
Husk! Jo sterkere kritikk du retter mot en tekst, jo bedre må du begrunne kritikken din.

Argumentasjonen i en akademisk tekst er ofte kompleks. En tilnærmet fullstendig analyse av argumentasjonen kan fort bli svært omfattende. Det gjelder derfor å forenkle – i alle fall til å begynne med. Da kan du holde deg til noen få hovedspørsmål som du stiller til teksten, og så ser du hvor langt du kommer med det.

OPPGAVE

Spørsmålene over kan du samle til en spørremetode (vi kaller metoden Toulmins argumentasjonsmodell).
Spør:

  1. Hva er hovedpåstanden til forfatteren?
  2. Hva er argumentene hennes, og hvordan dokumenterer hun påstanden sin?
  3. Hvilke undersøkelsemetoder bruker forfatteren?
  4. Har forfatteren selv innvendinger i forhold til valg av undersøkelsesmetode?
  5. Hvilken ryggdekning har metoden (på tross av innvendingene hun har pekt på)?
  6. Hvilken styrkemarkør mener forfatteren at argumentene har?

Når du har utført grundige søk til oppgaven du skal skrive kan du bruke argumentajonsmodellen til å analysere argumentasjonen i sentrale tekster du leser. Dette vil gi deg en mer systematisk oversikt over hvordan forfatteren argumenterer, og om argumentene hun/han kommer med holder, eller om du ser svakheter i teksten.

Argumenterende tekster

Ikke alle tekster er argumenterende tekster, heller ikke blant de akademiske sjangrene. En leksikonartikkel er først og fremst informativ. Den gir informasjon om noe, men den argumenterer ikke for noe.

Mange av de tekstene du leser er argumenterende tekster. De argumenterer for noe. Ofte sier forfatteren klart fra om hva det er hun eller han argumenterer for.

EKSEMPEL
Fra en artikkel i litteraturvitenskap:

I min lesning av diktet ‘Död amazon’ vil jeg argumentere for at diktspråket rommer en kompleks og fortettet temporalitet som vanskelig lar seg forene med den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken. (Ellen Mortensen, “En ubestemmelig død: Mimesis og temporalitet i Hjalmar Gullbergs ‘Död amazon’”, Agora. Journal for metafysisk spekulasjon, 4/00-01, 140-154; s. 140.)

Vi legger merke til følgende:

Forfatteren sier «vil jeg argumentere for». Det som følger er da det synspunktet eller den påstanden det skal argumenteres for, her «at diktspråket [i diktet ‘Död amazon’] rommer en kompleks og fortettet temporalitet (osv.)». Andre måter å markere hva som er hovedsynspunktet eller hovedpåstanden på, er «Tesen i denne artikkelen er…», «Jeg vil hevde at», «Min påstand i det følgende er at…». Det kan sies på mange måter. Dessuten blir det ikke alltid sagt rett ut. Ofte må vi slutte oss til hva det blir argumentert for ut fra det vi leser uten at vi får direkte hjelp av slike formuleringer.

For det andre: Selv om forfatteren sier hva det er hun/han argumenterer for, er det ikke sikkert vi dermed fullt ut forstår hva hun mener. Hva betyr «den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken»? Hvis vi har studert litteraturvitenskap, har vi kanskje en idé om hva det betyr eller kan bety. Men selv da må vi gjerne lese videre, for å få en mer presis oppfatning av hva det er snakk om i sammenhengen. I den artikkelen vi har sitert, utdyper forfatteren hva som ligger i begrepene allerede i de neste setningene i innledningen. Etter innledningen heter det første hovedavsnittet «Mimesis og temporalitet», og her får vi utdypet det enda mer, med henvisning til forskjellige teoretikere, med bruk av flere begreper, og gjennom eksempler.

For det tredje: Det er ikke alltid slik at et synspunkt er noe som skal – eller kan – bevises. Hvordan bevise at en lesning av et dikt er riktig? Det avgjørende her er heller om forfatteren får noe ut av analysen, om den tolkningen som legges fram kaster nytt lys over den teksten som blir tolket, om den diskusjonen som føres har gode poenger, inneholder interessant stoff  osv. Kort sagt; om leseren får ny innsikt. (Det kan være vanskelig å sette ord på nøyaktig hva denne innsikten består i, men den er ikke dermed verdiløs). Når vi ser etter argumentasjonen i teksten, er likevel hovedspørsmålet: Hva er argumentene, og i hvor stor grad får de oss til å gå med på det forfatteren hevder? Så vi kan spørre: Er det riktig at «diktspråket rommer en kompleks og fortettet temporalitet som vanskelig lar seg forene med den mimesislogikk som vi vanligvis møter i poetikken»? Hvilke grunner eller argumenter har forfatteren for å hevde det?

For det fjerde: Legg merke til at synspunktet i den litteraturvitenskapelige artikkelen er formulert med visse modifikasjoner. Det er noen uttrykk i synspunktformuleringen som gjør den mindre bastant enn hvis de ikke hadde vært der: «som vanskelig lar seg forene med», «som vi vanligvis møter i poetikken». Det står ikke: «som ikke (eller umulig) lar seg forene med», eller «som vi alltid møter i poetikken». Forfatteren tar visse forbehold, kan vi si. En annen måte å si det på er at forfatteren bruker styrkemarkører for å angi hvor sterkt en påstand skal oppfattes. Å si at vi alltid møter mimesislogikk i poetikken, vil være å gå for langt; vi møter den vanligvis. Slik bruk av styrkemarkører er svært utbredt – og det er viktig å legge merke til bruken av styrkemarkører når vi leser. Hevder forfatteren at noe «alltid» er tilfelle? Eller «ofte», «vanligvis», «noen ganger»? Er det snakk om at noe «er» slik og slik – eller er det  snakk om at noe «kanskje er», «muligens er» eller «kan tenkes» å være slik og slik?

Så langt om synspunktet (standpunktet, påstanden, tesen; det som det argumenteres for). Hva med argumentene? Argumentene er alt det som skal støtte eller underbygge synspunktet. I den litteraturvitenskapelige artikkelen vi har sitert, er argumentene av flere slag:

  • Henvisninger til teoretikere (filosofer, litteraturvitere), for å få fram at det er en interessant motsetning mellom en ikke-mimetisk temporalitet og en tradisjonell mimesislogikk. (Hvis ikke det var det, ville synspunktet bli tømt for innhold.)
  • Henvisninger til historiske, litteraturhistoriske og biografiske forhold, for å få fram hvordan ulike tider møtes i diktet, og at diktet er et møtested for disse ulike tidsdimensjonene, og ikke en avbildning (mimesis) av en bestemt person eller hendelse. (Diktet er en nekrolog eller gravskrift over den svenske poeten Karin Boye, som begikk selvmord i 1941, skrevet av hennes dikterkollega Hjalmar Gullberg, og med henvisninger til slaget ved Thermopylene 480.f.Kr., til tyskernes fremrykking i Hellas i de samme ukene i 1941, diktet inngår i en sjangerhistorie, m.m.)
  • Henvisninger til (og sitater fra) diktet som tolkes.
  • Henvisninger til andre dikt; av Karin Boye, og fra den klassiske tradisjonen som Gullberg henspiller på.

Hvis vi så spør hva det er som gjør dette stoffet brukbart i en argumentasjon, og om hvor sterke de enkelte argumentene er, så får vi dels øye på hva som generelt regnes som gangbar argumentasjon i litteraturvitenskapelig teksttolkning; dels retter vi oppmerksomheten mot hvordan akkurat denne artikkelforfatteren spesielt går fram for å underbygge sitt syn, og hvordan hun utnytter det stoffet som hun presenterer. Generelt: Det regnes som gangbart å sitere teorier, begreper og utsagn fra forskjellige filosofer og litteraturteoretikere for å kaste lys over en tekst man tolker. Det forventes videre at man siterer den teksten man tolker og at de kommentarene man gir virker plausible (troverdige, sannsynlige) sammenholdt med teksten. (Leseren får en mulighet for å tenke «Dette virker søkt», «Det er jo ikke det som står her».) Å trekke inn historiske og biografiske forhold, og å sammenligne forskjellige tekster og la dem belyse hverandre, er også en del av den generelle framgangsmåten, ser det ut til. Hvis vi studerer litteraturvitenskap og setter oss inn i faghistorien, vil vi riktignok oppdage at det har vært mye diskusjon om hva som skal regnes som gangbart. For eksempel har en av hoveddiskusjonene vært om hvor langt en kan gå i å trekke inn forhold utenfor teksten (historie, biografi) når en skal tolke en tekst: Bør en ikke holde seg mest mulig til teksten selv? Men hva skal en i så fall forstå med «teksten selv»? Slike spørsmål hører til det en gjerne kaller for et fags grunnlagsproblematikk. Her fins synspunkter – og argumenter – på begge sider!

Så kan vi spørre mer spesifikt: Hva er argumentene til akkurat denne forfatteren? Hvordan går forfatteren av denne analysen av dette diktet fram for å underbygge sitt syn? Ett sted leser vi for eksempel dette avsnittet:

Rent formelt skriver «Död amazon» seg inn i en lang tradisjon av korlyrikk som kan dateres tilbake til den antikke greske kulturens storhetstid. Ved å appropriere den antikke greske elegiens form, flettes diktspråket inn i en intertekstuell vev. I denne veven kan vi spore tråder fra Simonides’ korlyriske ode til Leonidas, som på finurlig vis veves inn i hyllingsdiktet til Karin Boye. Slik kan vi si at Gullbergs dikt følger et formelt og språklig påbud fra antikken, og diktet representerer noe formelt utidssvarende (Unzeitgemässig) i forhold til Gullbergs moderne samtid. (Ibid., s. 148; to trykkfeil i sitatet er rettet her: «Leonides» og «Unzitgemässig»; dessuten er utelatt en fotnote, der et dikt av Simonides blir sitert).

Dette avsnittet inngår i en serie avsnitt der forfatteren viser eller sannsynligjør – argumenterer for – at Gullbergs diktspråk «rommer en kompleks og fortettet temporalitet». I dette avsnittet er argumentet at diktets komplekse forhold til tid (temporalitet) blant annet viser seg i måten diktet inngår i og utnytter en litterær tradisjon. Det oppstår en «vev» av ulike tider og tekster i diktet, og en spenning mellom «antikken» og «Gullbergs moderne samtid». I neste avsnitt går forfatteren inn på hvordan diktet er bygget opp med strofer og rim, fortsatt som en del av argumentasjonen for at diktet er «komplekst» i måten det forholder seg til ulike historiske tradisjoner og «tider» på. Forfatteren går videre inn på enkeltord i diktet, særlig ordet «amazon». I følge forfatteren kan dette ordet «ikke kun betraktes som en etterligning av den antikke amasonen», det «har også en ‘moderne’ fremtoning, da de fleste moderne lesere i dag assosierer ordet med lesbianisme» (ibid., s. 149). «Amasonen fungerer i diktet som en signifikant [her menes: et tegn] som på ett nivå refererer til personen Karin Boye, og må derfor også sies å ha resonans i samtiden […] Men i tillegg, og som en projeksjon mot det fremtidige, bærer videre ordet ‘amazone’ bud om et fenomen som vi forbinder med 1970-tallet, nemlig de lesbiske ‘Amazon Warriors’ med sine krigerske strategier som dannet fortroppen i kvinnebevegelsen» (s. 150).

Her vil kanskje leseren stoppe opp og tenke: Hva? Går det an å si om et dikt fra 1941 at det også henspiller på betydninger fra 1970-tallet? Hva slags argument er det? Hvis vi spør slik, kan vi videre spørre: Hva gjør forfatteren i artikkelen for å begrunne at det går an å argumentere slik? Da oppdager vi, eller får en klarere oppfatning av, at en god del av artikkelen går med til å diskutere hva det vil si å lese ut betydning av et dikt (en tekst) som både står i en historisk tradisjon, er skrevet i en bestemt historisk situasjon og leses av oss i en annen historisk situasjon. De forskjellige tidslagene og betydningslagene er tilstede samtidig når vi leser. Forfatteren diskuterer slike ting blant annet ved å vise til teorier om betydning og temporalitet (tid). Vi kan stille oss kritisk til en del av det forfatteren (eller disse teoriene) hevder, men vi kan ikke si at hun ikke argumenterer for det hun hevder. Hun argumenterer blant annet gjennom å drøfte og underbygge selve grunnlaget for å kunne bruke de mer spesifikke argumentene hun bruker når hun analyserer diktet. Gjør hun det på en overbevisende måte? kan vi spørre. For å få gode svar på slike spørsmål, må vi ta teksten vi leser alvorlig og lese den grundig.

Hvis vi sier at en av hjemlene i den litteraturvitenskapelige analysen av tids- og betydningslagene i «Död amazon» er «Et dikts betydning er ikke bundet til det øyeblikket det ble skrevet, men kan også være knyttet til historiske forhold før og etter at det ble skrevet», så kan vi spørre: Og hva bygger du det på? I den nevnte artikkelen er en slik oppfatning eller hjemmel (som vi her har forenklet ganske kraftig) basert på teoretiske utsagn av en rekke filosofer og tekstanalytikere. Men dessuten fungerer den analysen (eller lesningen) som forfatteren selv foretar, som et slags omfattende bevis på (eller en demonstrasjon av) at det forholder seg slik.

Forfatterens formidling

Gjennom argumentasjonsanalysen over fant du ut hva forfatteren ønsker å formidle til deg som leser. Du bør også analysere hvordan forfatteren formidler resultatene. Til slutt kan du se på hvilke faglige sammenhenger forfatteren har utviklet teksten innenfor. Hvordan er teksten satt i sammenheng med andre tekster?

Hvordan formidles resultatet, og hvorfor er det relevant i forhold til oppgaven du skal skrive?

Videre lesing:
Brodersen, R.B., Bråten, F., Reiersgaard, A., Slethei, K. og Ågotnes, K. (2007) Tekstens autoritet. Oslo: Universitetsforlaget.
Rienecker, L. og  Stray Jørgensen, P. (2012) Den gode opgave – håndbog i opgaveskrivning på videregående uddannelser. 4. utg. Frederiksberg : Samfundslitteratur.

 

 

Lesemåter

Det finnes ulike måter å lese på. Hvordan vi leser avhenger av hva vi leser, men også av hvorfor vi leser, altså av hva som er formålet med lesingen. Vi leser en roman på en annen måte enn vi leser en innføring i statistikk, men vi leser også en roman på en annen måte dersom vi skal lage en litterær analyse av den, enn hvis vi bare leser den.

Når du leser en roman som underholdning lever du deg inn i fortellingen, blir kjent med personene, og er spent på hvordan det vil gå dem. Hvis du skal analysere en roman leser du målrettet ut fra bestemte spørsmål til teksten: Hvordan er fortellingen bygget opp? Hvordan blir personene introdusert og beskrevet? Hva slags språklige virkemidler tas i bruk? Hva slags roman er det?

Mål for lesingen

  • Hvis målet ditt er å skaffe deg generelle kunnskaper om et nytt fag, emne eller tema, så leser du i bredden mer enn i dybden. Du studerer pensumlisten, orienterer deg i faglitteratur (bøker, artikler, kompendier), går på biblioteket og ser hva de har om emnet, og oppsøker relevante nettsider.
  • Du kan også ha glede av å lese i bredden i den innledende fasen av arbeidet med en oppgave, både hvis du har en ferdig problemstilling, for eksempel i form av en oppgavetekst, og hvis du skal formulere din egen, som når du skal skrive master- eller bacheloroppgave.
  • Hvis målet er å bruke det du leser i skrivingen av en oppgave, må du lese fokusert. Du ser etter stoff som har  direkte relevans for oppgavens tema og problemstilling. Du spør: Kan jeg bruke det jeg leser nå til å skrive denne oppgaven? Du leser i dybden og du går i aktiv dialog med det du leser.
  • Det er uansett viktig å forholde seg aktivt til tekstene du leser. Å studere dreier seg både om å tilegne seg kunnskap og å anvende den. All lesing du gjør i      forbindelse med studiene er på en eller annen måte rettet inn mot det å skulle skrive noe, enten det er en presentasjon til kollokviegruppen din, en semesteroppgave, en prosjektrapport, en eksamensbesvarelse eller en avhandling.
  • Alle tekster er ikke like gode, og alle tekster er ikke like relevante for deg. Mer om dette finner du under kildevurdering. En viktig del av studiene dreier seg om å øve seg i å forholde seg kritisk og selvstendig, ikke bare til det teksten handler om, men også til teksten selv. Når du leser pensum, kan det være nyttig å spørre seg: Hvorfor har jeg denne teksten på pensum? Hva er det som er viktig med denne teksten, siden den er havnet på pensumlisten? Hva er forbindelsen mellom denne teksten og resten av pensumlitteraturen?

Å lese en tekst på flere måter

Det fins ingen fasit for hvordan en får best mulig utbytte av en tekst. Lesere er forskjellige. Men generelle råd fins: Øv deg i å bli en aktiv leser. Forsøk å variere måten du leser på. En anbefalt fremgangsmåte er å lese samme tekst i tre omganger, på tre ulike måter.

Å lese en tekst i tre omganger

  • Å orientere seg i teksten. Få et første overblikk over teksten, skaff deg et foreløpig inntrykk av hva slags tekst det er og hva den dreier seg om. Studer overskrifter, underoverskrifter, sammendrag og referanseliste om det er en artikkel. Hvis det er en bok: studer innholdsfortegnelse, forord, emneregister, personregister, baksidetekst, og annet som beskriver teksten. Les eventuelt noen avsnitt her og der, for eksempel første og siste avsnitt i en artikkel, eller åpningene på de ulike kapitlene i en bok. På den måten stiller du bedre forberedt til selve lesingen: Du har allerede en idé om hva som kommer.
  • Å lese hurtig gjennom teksten. Neste skritt er å lese gjennom teksten. Begynn med å lese gjennom hele teksten – uten å ta notater eller skrive i margen, bortsett  fra eventuelt noen små merker (streker, prikker, utropstegn) her og der, hvis det er noe du biter deg spesielt merke i allerede ved første gangs gjennomlesning. Hvis det er noe du ikke forstår: Les videre. Hvis du ikke synes du forstår noe som helst: Les likevel. Du kommer tilbake til det både en og to ganger. Hvis det er bok du leser, kan du bruke denne fremgangsmåten på deler av den, for eksempel ett kapittel. Det kan ofte lønne seg å jobbe grundigere med teksten underveis når du har å gjøre med bøker eller andre omfattende tekster (avhandlinger, rapporter).
  • Å lese teksten grundig. Fordyp deg i teksten. Nå leser du for å forstå mest mulig av teksten. Finn fram penn og papir, eller en pc. Ta notater mens du leser. Hvis du skriver på pc: Ta utskrifter av notatene dine når du er ferdig. Samle notatene i en perm. I løpet av semesteret bygger du deg opp et «notatarkiv» eller «pensumarkiv». Et slikt arkiv er gull verdt når du skal repetere før eksamen, når du skal skrive oppgaver, eller når du senere i studiet får bruk for å minne deg selv om hva du var gjennom i et tidligere semester. Dessuten får du et svært konkret formål med lesingen her og nå: Å utvide arkivet. Det kan i seg selv være motiverende for lesingen: Du får enda en tekst «på plass».

Når du har orientert deg i teksten, lest den gjennom en gang, og jobbet grundig med den ved å lese nøye og ta notater, kan du ta en pause fra den. Vend tilbake til teksten ganske snart, for eksempel dagen (eller uken) etter, og les den raskt igjennom. Antakelig vil du oppdage at du oppfatter teksten litt annerledes nå. Å diskutere tekstene du leser med andre studenter, er også nyttig.

Spør teksten

Still spørsmål til teksten. Forsøk å «tvinge» den til å svare. Å lese teksten med tanke på å få den til å kaste lys over noe du lurer på eller ikke forstår, vil gjøre det både lettere og mer interessant å arbeide med den. Du kan stille ulike spørsmål avhengig av hva som er formålet med lesingen din; om alt fra overordnede spørsmål om tekstens agenda og hovedbudskap eller hvordan argumentasjonen fungerer, til spesifikke spørsmål som hva bestemte ord og begreper betyr eller hva et eksempel i teksten skal være et eksempel på. Det er ikke teksten som skal tenke for deg, men du som skal tenke ved hjelp av teksten.

 

OPPGAVE

Ta for deg en tekst du har på pensum, og spør: Hva er temaet? Hva er problemstillingen? Hva undersøker forfatteren, hva kommer hun fram til, og hvordan kommer hun fram til det? Kan du bruke noe av det forfatteren kommer fram til i din oppgave?

Å se etter konteksten

Du begynte med å orientere deg i teksten. Allerede da kom du i kontakt med konteksten, det vil si den sammenhengen teksten inngår i. Referanselisten inneholder titler på andre forskningsbidrag og navn på andre forskere. Det samme kan registeret i en bok gjøre, og på baksiden finnes kanskje uttalelser av andre forskere, sakset fra anmeldelser og lignende? I selve teksten finnes også spor av konteksten, for eksempel omtaler av, diskusjon med og kritikk av andre forskere, og begreper og uttrykk som er felles for forskningsfellesskapet. Dessuten er teksten skrevet av en eller flere forfattere: Hvem er de? Disse sporene av konteksten kan du forfølge. Å se etter sammenhengen teksten inngår i, kan hjelpe deg til å få et bedre grep om teksten, og det fører deg inn i den videre faglige sammenhengen, altså i faget. Kontekstualiserende lesing kan sammenlignes med orienterende lesing. Forskjellen er at du nå ikke bare orienterer deg i teksten og dens nærmeste omgivelser, men også orienterer deg i tekstens «omland». Du ser etter slike ting som:

  • Forfatteren av teksten. Hvem er det? Hva har hun eller han skrevet ellers? Et søk på forfatternavnet vil i de fleste tilfeller gi napp. Du finner hjemmesider, leksikonartikler eller annet stoff om forfatteren. Tilhører forfatteren en bestemt teoretisk retning? Kan du i så fall finne ut noe mer om hva som kjennetegner den?
  • Forfatteren viser til andre forskere. Hva kan du finne ut om dem?
  • Hva med sentrale begreper i teksten?
  • Er teksten omtalt eller referert til andre steder, for eksempel i andre bøker og artikler? Kanskje det finnes anmeldelser?

EKSEMPEL
Du leser et avsnitt der det står:

«Syden kan altså klart sies å være et inversjonsritual i Gluckmanns forstand og en heterotop i Foucaults forstand…» (Runar Døving, «Stedet Syden», Norsk Antropologisk Tidsskrift 1/2011, s. 25).

Ordet «altså» tyder på at det forut for dette avsnittet er sagt noe om både «inversjonsritual i Gluckmanns forstand» og «heterotop i Foucaults forstand» – og kanskje det som er sagt er nok for å forstå hva det snakkes om i dette avsnittet. Likevel: Hvem er Gluckmann og hvem er Foucault? Det er ikke sikkert det er sagt så mye om dem. Kanskje de er berømte forskere, som det hører med til fagkompetansen å kjenne til? Og hva betyr «inversjonsritual» og «heterotop»? Kanskje forfatteren forklarer det greit, men sannsynligheten er stor for at det ikke er bortkastet å søke hjelp også andre steder.

Å se etter argumentasjonen

Mange av de tekstene du leser er argumenterende tekster: Artikler, avhandlinger, vitenskapelige monografier (bøker). De fleste av de tekstene (oppgavene) du skriver i løpet av studiet, skal dessuten også være argumenterende tekster. Å forstå hva det vil si at en tekst argumenterer, er derfor viktig.

Notater, sammendrag, repetisjon

Å ta notater, skrive sammendrag og repetere er forskjellige måter å jobbe med en tekst på. Vi har allerede vært inne på at du i løpet av studiet gjør klokt i ta notater fra det du leser og bygge opp et «arkiv» av notatene dine til senere bruk. Enda bedre er det hvis du utarbeider notatene, eller deler av dem, til små sammendrag av tekstene du leser. Les mer om å ta notater, skrive sammendrag og repetere.

Akademiske sjangrer

Når du studerer, leser du ulike typer tekster: lærebøker, oppslagsverk, vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler og essays, konferanseinnlegg, rapporter og avhandlinger.

Sjangerbevissthet

Du leser med andre ord tekster i ulike sjangrer. Å være bevisst om hva slags sjanger du har å gjøre med når du leser en tekst, er en del av tekstforståelsen. Sjanger er også nyttig å tenke på når du skal skrive akademiske tekster selv, og lar deg inspirere av tekster du leser. Skal du for eksempel skrive en semesteroppgave (bacheloroppgave) eller en hjemmeeksamen, skal teksten du skriver ligne mer på en artikkel enn på et kapittel i en lærebok. Det betyr at du skal argumentere og problematisere – drøfte – ikke bare presentere kunnskap.

I skolen lærer man om både skjønnlitterære sjangrer (dikt, noveller, romaner, skuespill) og om sakprosasjangrer. Innenfor sakprosasjangrene finner vi både akademiske og ikke-akademiske sjangrer. Eksempler på det siste er journalistiske sjangrer som lederartikkel og nyhetsreportasje. Her skal vi kort omtale noen akademiske sjangrer og hva som kjennetegner dem.

Noen akademiske sjangrer

Lærebok

Formålet med en lærebok er å formidle etablert kunnskap. Målgruppen er studenter i faget. En lærebok gir en innføring i hva faget dreier seg om, hva man vet i faget og hvilke problemstillinger, begreper og teorier faget består av. En lærebok presenterer kunnskap, og den forklarer hva kunnskapen har vært brukt til og kan brukes til. Den informerer og instruerer. Selv om en lærebok også kan inneholde drøfting og argumentasjon, er ikke dens viktigste oppgave å argumentere for bestemte oppfatninger, men å redegjøre for de oppfatninger som allerede finnes i faget.

Vitenskapelig artikkel

Formålet med en vitenskapelig artikkel er å presentere ny kunnskap eller gi nye perspektiver på et faglig problem eller en faglig gjenstand. Målgruppen er andre fagpersoner. En vitenskapelig artikkel er først og fremst argumenterende: Den hevder at noe er tilfelle eller sannsynligvis tilfelle, og underbygger påstanden med argumenter. En vitenskapelig artikkel må derfor ha grundig og sammenhengende argumentasjon. Den må også ha grundig dokumentasjon, ved å vise til empiri eller til annen forskning. Dessuten må forfatteren av en vitenskapelig artikkel anvende anerkjente metoder og gjøre rede for disse i artikkelen.

Avhandling

En avhandling er et større vitenskapelig arbeid. I noen fag (spesielt medisin og realfag) er det vanlig å sette sammen en avhandling av (allerede publiserte) artikler, med en innledning som forklarer hvordan artiklene inngår i avhandlingens overordnede sammenheng. I andre fag (spesielt humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag) er det vanligere å skrive en monografi, altså ett sammenhengende arbeid som er inndelt i kapitler. Også i det siste tilfellet har avhandlingen fellestrekk med artikkelen: Den presenterer ny kunnskap overfor fagfolk, den argumenterer, den har grundig dokumentasjon og den gjør rede for metoden som er brukt. Når du skal skrive masteroppgave, er det en avhandling du skal skrive.

Populærvitenskapelig framstilling

Formålet med populærvitenskapelige framstillinger, i enten bøker eller artikler, er å formidle etablert kunnskap til «den alminnelige leser». Ettersom formålet normalt ikke er å etablere ny kunnskap eller utfordre etablerte sannheter, vil som regel innslaget av argumentasjon være mindre enn i de vitenskapelige sjangrene. Isteden legges det vekt på å levendegjøre stoffet, ved hjelp av fortellinger, anekdoter, illustrasjoner og lignende. Av og til vil teksten i sin helhet være bygget opp som en fortelling, for eksempel en biografi om en betydningsfull vitenskapsmann eller -kvinne, eller en framstilling av et historisk forløp.

Leksikonartikkel

Formålet med en leksikonartikkel er å presentere etablert kunnskap på en nøytral, kortfattet og oversiktlig måte. Målgruppen er gjerne den alminnelige leser så vel som fagfolk. Det finnes imidlertid også vitenskapelige leksika og andre oppslagsverker som forutsetter fagkunnskaper hos leseren. Leksikonartikkelen tar uansett normalt ikke sikte på å overbevise noen om noe ved å argumentere for det. Den forklarer og instruerer heller ikke slik som en lærebok gjør det. Leksikonartikkelen er først og fremst informativ og deskriptiv. Den gir opplysninger, definerer ord og begreper og beskriver saksforhold.

Se også målgruppe og sjanger.

Mer om sjanger – og noe om språkhandlinger

Etter denne korte omtalen av noen akademiske sjangrer, er det verdt å merke seg følgende:

  • En sjangerinndeling er en grovsortering ut fra tekstegenskaper og kommunikasjonssituasjoner, men en sjangerinndeling er også selv en sjanger: en måte å inndele (klassifisere) tekster på. En slik inndeling kan være mer eller mindre hensiktsmessig alt etter hva vi skal bruke den til.
  • Det er ikke vanntette skott mellom sjangrene. Ofte vil vi finne sjangerblanding eller sjangerbrudd i de tekstene vi leser. En biografi kan befinne seg på grensen mellom populærvitenskapelig og vitenskapelig, og av og til vil det være mest dekkende å snakke om en vitenskapelig biografi. En faglig artikkel kan være mer spørrende og problematiserende, mer personlig og språklig original, enn en standard vitenskapelig artikkel. Da vil vi kanskje heller omtale artikkelen som et essay. Her er det variasjoner både i terminologi og mellom ulike faglige tradisjoner.
  • I omtalen ovenfor deler vi inn sjangrene etter formål og målgruppe. I tillegg bruker vi en del ord (verb) for å si noe om hva som skjer i de ulike sjangrene, eller hva tekster i de ulike sjangrene vanligvis gjør, som formidle, forklare, presentere, argumentere, informere, beskrive, fortelle. Vi kan si at en sjanger blant annet er kjennetegnet av at en eller noen slike språkhandlinger er dominerende i forhold til andre språkhandlinger. En leksikonartikkel er først og fremst informerende. En artikkel er først og fremst argumenterende. Det betyr ikke at ikke en artikkel også er informerende, men informasjonen som gis er underordnet argumentasjonen.

Når vi leser akademiske tekster, kan vi prøve å legge merke til hvilke språkhandlinger vi finner i teksten. Språkforskere (lingvister) snakker av og til om ulike «teksttyper». En vanlig firedeling (som går tilbake til amerikansk skoleundervisning i retorikk og skriveøvelser fra 1800-tallet), er denne: Exposition, Description, Narration, Argumentation, forkortet EDNA. På norsk: Presentasjon (forklaring, redegjørelse), Beskrivelse, Fortelling, Argumentasjon.

I tillegg til å snakke om at akademiske tekster inngår i ulike akademiske sjangrer, kan vi dermed si at akademiske tekster:

  • forklarer
  • beskriver
  • forteller
  • argumenterer (drøfter, problematiserer)

Ett av de spørsmålene du kan stille til en tekst, er: Hva gjør denne teksten nå? Forklarer den? Beskriver den? Forteller den? Argumenterer den? Ved å spørre slik kan du skjerpe din forståelse av hva det er som foregår i de tekstene du leser. Da vil også tekstlesingen fungere som en mer aktiv forberedelse av din egen skriving av tilsvarende tekster. Hvordan kan du bruke teksten i din oppgave? Hva kan du hente ut av teksten i forhold til problemstillingen du skal i gang med?

Lesing

Lesing og skriving er kjerneaktiviteter i akademisk arbeid. Som ferdigheter henger de nært sammen, og påvirker hverandre. For å kunne skrive en god oppgave, må du være god til å lese, og du må være bevisst på hva og hvordan du leser.

PEL_461

Lesing, Ill.foto: UiB

Det viktigste med å lese er at man leser. Den som leser mye og jevnlig, vil som oftest utvikle gode leseferdigheter av seg selv. Råd nummer én til den som skal lese i forbindelse med studier, er derfor: Les! Bare slik kan du bli en god leser.

Å lære seg et fag innebærer også å gjøre seg kjent med tekster som formidler fagets innsikter, metoder og debatter. Du blir kjent med og lærer deg faget også på andre måter enn gjennom lesing: ved å følge forelesninger, ved å delta i samtaler og diskusjoner, på seminarer og i kollokviegrupper, og ved å skrive oppgaver.

I denne delen får du noen enkle råd om hvordan du kan gå fram når du leser, og hva du kan eller bør tenke på. Du kan plukke og samle det du vil av disse rådene – ikke alle råd passer for alle. Ordet «lese» henger ordhistorisk sammen med ord som betyr nettopp «å plukke og samle». Latin lego betyr både «jeg plukker», «jeg samler» og «jeg leser».

God lesing!